Vanligvis ser jeg Dagsnytt 18 på NRK med kaffe og røyk som velprøvet nervemedisin. Det er jo utfordrende innslag de har i dette programmet, både politisk, kulturelt og rent menneskelig. Men jeg liker det. De er innimellom både morsomme og intellektuelt berikende. Og så tauer de ofte inn personer med ulike synspunkter som får fart på debatten og temperaturen.
Et innslag i Dagsnytt 18 mandag 13. januar om NRKs Nerdrum-serie fanget min interesse. Det var en debatt mellom journalisten Trygve Aas Olsen og kulturredaktør Ingerid Nordstrand. Temaet handlet om Nerdrum-serien var en dokumentar eller en reality-serie. Journalistisk sett er visst ikke Nerdrum-serien en dokumentar. Ifølge Aas Olsen er en rekke utrivelige forhold i kunstnerens livshistorie utelatt, slik at seriens vektlegging av familien Nerdrums dagligliv på gården fremstår som en seerredigert idyll.
For øvrig merket jeg meg at journalist Trygve Aas Olsen hadde klare meninger om Nerdrums svartmaling av det institusjonelle kunstfeltet. Om hvordan han og andre figurative kunstnere ble nedvurdert og utestengt fra faglige kanaler og kvalitetsbaserte juryer av modernistiske kunstnere. Denne utestengningen startet allerede tidlig på 1970-tallet, da kunstfeltets modernister allierte seg med venstreradikale aksjonister som bare var opptatte av politisk makt. Det bedret avgjort ikke situasjonen for de klassisk-orienterte kunstnerne. Politisk sett var de reaksjonære og kunstnerisk var de utgått på dato.
Det hjalp ikke stort med en postmodernistisk dekonstruksjon av kunstens kvaliteter på 1980-tallet, bortsett fra at det politiske ble nedtonet. Det modernistiske hegemoniet overlevde uberørt takket være det faktum at tilhengerne aldri har akseptert en kunstnerisk kanon. Dette innebar at de heller ikke kunne akseptere den klassiske kvalitetsnormen, som Odd Nerdrum og andre likesinnede kunstnere har lagt til grunn for sitt figurative maleri. Slik har det fortsatt helt frem til i dag. Den normløse modernismen har fortsatt hegemonisk kontroll over kunstfeltet, der kunstverk blir evaluert og refusert uten kvalitetsprinsipper.
Denne historiske prosessen i norsk kunstliv har ikke journalisten Trygve Aas Olsen særlig peiling på. Det har vel noe med hans etikkprofesjon å gjøre. Venstrevridde journalister har alltid hatt etikken, det vil si den rette politikken, på sin side. Det samme gjelder kritikerne og portvaktene i de mange juryer som bestemmer hvem som skal få stipendier eller stillinger. Aas Olsen har sikkert funnet seg vel til rette i denne politisk korrekte menigheten. Hvordan skulle man ellers kunne avgjøre hva som var etisk riktig når hele kunstfeltet blir styrt av en og samme politiske moralisme?
Jeg har fulgt denne venstreradikale moralismen siden tidlig 1970-tall. Først på Kunstakademiet i Oslo, deretter som mangeårig kunst- og kulturkritiker i Morgenbladet. Jeg var tett innpå Odd Nerdrum og de figurative kunstnerne, som den gang prøvde å etablere et faglig fotfeste i det norske kunstfeltet. Slik har det fortsatt i årevis, uten at etikkeksperten Aas Olsen har registrert noen kampsituasjon hos Odd Nerdrum og hans klassiskinspirerte kolleger. Nei, når etikken på punkt ikke holder mål, så får man heller benekte realitetene.
Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.