Vanligvis ser jeg Dagsnytt 18 på NRK med kaffe og røyk som velprøvet nervemedisin. Det er jo utfordrende innslag de har i dette programmet, både politisk, kulturelt og rent menneskelig. Men jeg liker det. De er innimellom både morsomme og intellektuelt berikende. Og så tauer de ofte inn personer med ulike synspunkter som får fart på debatten og temperaturen.

Et innslag i Dagsnytt 18 mandag 13. januar om NRKs Nerdrum-serie fanget min interesse. Det var en debatt mellom journalisten Trygve Aas Olsen og kulturredaktør Ingerid Nordstrand. Temaet handlet om Nerdrum-serien var en dokumentar eller en reality-serie. Journalistisk sett er visst ikke Nerdrum-serien en dokumentar. Ifølge Aas Olsen er en rekke utrivelige forhold i kunstnerens livshistorie utelatt, slik at seriens vektlegging av familien Nerdrums dagligliv på gården fremstår som en seer­redigert idyll.

For øvrig merket jeg meg at journalist Trygve Aas Olsen hadde klare meninger om Nerdrums svart­maling av det insti­tusjon­elle kunst­feltet. Om hvordan han og andre figurative kunstnere ble nedvurdert og utestengt fra faglige kanaler og kvalitets­baserte juryer av modernist­iske kunstnere. Denne ute­stengning­en startet allerede tidlig på 1970-tallet, da kunst­feltets modernister allierte seg med venstre­radikale aksjonister som bare var opptatte av politisk makt. Det bedret avgjort ikke situasjonen for de klassisk-orienterte kunstnerne. Politisk sett var de reaksjonære og kunstnerisk var de utgått på dato.

Trygve Aas Olsen. Stillbilde: NRK

Det hjalp ikke stort med en post­modernistisk dekonstruksjon av kunstens kvaliteter på 1980-tallet, bortsett fra at det politiske ble nedtonet. Det modernistiske hegemoniet overlevde uberørt takket være det faktum at tilhengerne aldri har akseptert en kunstnerisk kanon. Dette innebar at de heller ikke kunne akseptere den klassiske kvalitets­normen, som Odd Nerdrum og andre likesinnede kunstnere har lagt til grunn for sitt figurative maleri. Slik har det fortsatt helt frem til i dag. Den normløse modernismen har fortsatt hegemonisk kontroll over kunstfeltet, der kunstverk blir evaluert og refusert uten kvalitets­prinsipper.

Denne historiske prosessen i norsk kunstliv har ikke journalisten Trygve Aas Olsen særlig peiling på. Det har vel noe med hans etikk­profesjon å gjøre. Venstre­vridde journalister har alltid hatt etikken, det vil si den rette politikken, på sin side. Det samme gjelder kritikerne og portvaktene i de mange juryer som bestemmer hvem som skal få stipendier eller stillinger. Aas Olsen har sikkert funnet seg vel til rette i denne politisk korrekte menigheten. Hvordan skulle man ellers kunne avgjøre hva som var etisk riktig når hele kunstfeltet blir styrt av en og samme politiske moralisme?

Jeg har fulgt denne venstre­radikale moralismen siden tidlig 1970-tall. Først på Kunst­akademiet i Oslo, deretter som mangeårig kunst- og kultur­kritiker i Morgen­bladet. Jeg var tett innpå Odd Nerdrum og de figurative kunstnerne, som den gang prøvde å etablere et faglig fotfeste i det norske kunstfeltet. Slik har det fortsatt i årevis, uten at etikk­eksperten Aas Olsen har registrert noen kampsituasjon hos Odd Nerdrum og hans klassisk­inspirerte kolleger. Nei, når etikken på punkt ikke holder mål, så får man heller benekte realitetene.

 

Et begavet kunstnerskap i medialt uvær

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.