Stadig flere forretningslokaler i Oslo står tomme. Bare ta en titt nedover Ullevålsveien, Akersgata eller for den saks skyld vestkantens paradegate Bygdøy allé. De dårlige tider til tross, eiendomsmagnatene setter ikke ned leien og lar heller forretningslokaler stå tomme for å holde prisnivået oppe.
Ingen midler til å gripe inn
Saken er på folkemunne. Det snakkes om saken der folk treffes, på arbeidsplasser og offentlige møteplasser – og rundt middagsbordene. Men ingen ting skjer, utviklingen bare fortsetter, noe lokalavisen Avisa Oslo har fortalt leserne om i utallige reportasjer det siste året. Politikere har ingen verktøy eller hjelpemidler (eller vilje) til å gripe inn.
Eiendomsmarkedet i stort og smått er hellig, noe det har vært siden Kåre Willochs regjeringstid på 1980-tallet.
10.000 i måneden for ettroms
Problemet rammer også selvsagt boligmarkedet, der leieprisene stadig når nye pristopper. 14.000–16.000 kroner for en to/tre-romsleilighet regnes nå som «billig», har jeg til min forskrekkelse fått høre opptil flere ganger den senere tid. Og jeg har hørt om hybelleiligheter (ettroms) med do/dusj der leien er 10.000 kroner. I dette avsnittet har jeg definitivt ikke tatt hardt i, snarere tvert om.
OK, rett skal være rett: Nå er etterspørselen etter husvære, især leiligheter og alskens mindre krypinn i våre store byer, svært høy – og den blir neppe mindre med årene. Høy etterspørsel gir høye priser, vet man. Så sakene må til en viss grad skilles, skjønt problemet er høyst beslektet.
Prisdynamikken uteblir
Men da skulle man tro at når etterspørselen etter forretningsgårder og butikklokaler er sviktende, som nå, så skulle prisene gå noe ned. Det skal jo ligge en slags dynamikk her, jf. Høyres/kapitalismens «manual», som for eiendomsbransjen totalt uteblir.
Ikke nok med dét: I disse trange tider krever utleierne gjennomgående at den såkalte indeksreguleringen (som regel i underkant av fire prosent, har jeg fått vite) skal gå som før.
Kartellvirksomhet
I dag betaler driveren oftest pluss/minus 60.000 kroner måneden for et butikk- eller publokale i Oslo sentrum på drøye 100 kvadratmeter. Strøm og felleskostnader kommer i tillegg. Enda mer i de mest «attraktive» strøk, opptil 80.000 kroner dersom lokalet er av ypperste klasse.
Noen få gårdeiere har vist fornuft og satt leien noe ned de siste månedene for å unngå konkurser, men de fleste sitter på gjerdet og holder prisen oppe, med stadig flere tomme lokaler som resultat. For mange av de store i eiendomsbransjen ser det totalt sett og over tid som bedre å ha en del tomme lokaler for å holde prisene oppe i påvente av bedre tider, da det bare er å pøse på igjen – dét er tankegangen.
En ser også tendenser til kartellvirksomhet: De store samarbeider og er enige om å holde prisene oppe, til tross for sviktende marked og etterspørsel. «Det går over», lyder låten.
Oslo – en forlatt by
Saken har ikke blitt bedre med all gravingen i byen og især i sentrum, som stedvis fremstår som en steinørken. Når samtidig bilkjøring til de grader er vanskeliggjort, mister mange forretninger i sentrumsnære områder sine kunder, som forsvinner til kjøpesentra i utkanten, der det er mulig å parkere.
Hvis denne utviklingen får lov tli å fortsette, vil Oslo sentrum og sentrale bydelssentra i stor grad være forlatt om få år. Forretninger, puber, restauranter og detaljhandel uten parkering har ikke råd til å være her lenger – hvis ikke leieprisen settes ned, da. Men det skjer neppe, annet enn i enkelttilfeller vi sjelden eller aldri hører om.
Eiendomsspekulasjon – en hellig ku
Eiendomsbransjen har vært fredet og i stor grad overlatt til spekulanter og lykkejegere ute etter rask profitt i flere (fire) tiår nå, og det blir neppe bedre med det første.
Eiendomsbransjen i smått og stort er Norges hellige ku, noe bransjen faktisk er ganske alene om i det ellers gjennomregulerte, sterkt byråkratiserte samfunnet vi har bygget etter EU-standard – en standard folket sa nei til, men likevel fikk tredd ned over hodet. Av høyst ulike og sammensatte årsaker, men like fullt omtrent som med strømprisene.