Lars Hertervig, «Gamle Furutrær», 1865, olje på lerret, 64 x 74,5 cm. Foto: Dag Myrestrand / Museum Stavanger.

Norske Lars Hertervig og svenske Carl Fredrik Hill er to kunstnere med et beslektet livsløp. Begge studerte maler­kunst i annen halvdel av 1800-tallet, førstnevnte i Tyskland, sistnevnte i Frankrike. Etter en tid utlandet fikk begge problemer med den psykiske stabiliteten. For Hertervig skjedde det allerede i 1850-årene, mens Hill, som kom til Paris først på 1870-tallet, ble mer og mer psykisk ustabil i 1878. Ja så alvorlig at han ble lagt inn på et sinns­sykehus. Først i Paris, deretter i Lunds hospital.

Lars Hertervig ble innlagt på Gaustad sinns­sykehus (Oslo) i årene 1856 til 1858, uten at det ble noen bedring. Carl Fredrik Hill ble heller ikke bedre med årene. Oppholdet på Lund hospital endte med at han havnet hos moren og søsteren, som pleiet ham helt til han døde i 1911. Hertervig døde ensom og glemt på fattig­huset i Stavanger i 1902. Hill og Hertervig var to særegne kunstner­skjebner med høyst forskjellige livsløp uten personlige møte­punkter, bortsett fra at deres kunst i en lang ettertid ble vurdert ut fra sykdom og galskap.

Den store utstillingen nå i Prins Eugens Waldemars­udde (Stockholm) med Lars Hertervig og Carl Fredrik Hill, er en imponerende mønstring av billed­kunsten til de to malerne. Til tross for sine psykiske plager var de begge produktive livet ut, skjønt i sykdoms­perioden på en helt annen måte. I motiv og malemåte kommer det inn noe drømmeaktig og hektisk, som om de visuelle impulsene filtreres og formgis ut fra andre kilder i bevisstheten enn form­kreftene i den tradisjonelle kreativiteten.

Dette at det kan skapes kunst ut fra andre kilder i sinnet, har vært et stort problem for kunst­historikerne. Særlig gjelder det de to sykdoms­definerte kunstnerne Hertervig og Hill. Deres bilder i sykdoms­perioden ble nærmest definert som ukunst, og dermed undervurdert som estetiske objekter. I mange år har det stått strid om den kunstneriske vurderingen av sykdoms­bildene til Hertervig og Hill. Er de sykdoms­bilder, eller er de egentlig uttrykk for indre estetiske syner som sykdommen har gitt dem tilgang til?

Utstillingen i Prins Eugens Waldemars­udde, med et omfattende utvalg av Hertervig og Hills arbeider, tar et oppgjør med denne kunst­historiske sykelig­gjøringen av deres kunst. Knut Ljøgodt, norsk kunst­historiker og bidragsyter til katalogen om Hertervig og Hill, er klar på det punkt. Dette er ikke sykdoms­kunst, men en type indre visjoner der den synbare virkelig­hetens sansbare kjenne­tegn må vike for et indre estetisk blikk.

Antall bilder av Hertervig på denne utstilling er hele 83, hvorav 16 av dem er eldre malerier. Det betyr at de ble malt i den nasjonal­romantiske stilen fra midten av 1800-tallet, men samtidig med et magisk lys og en trolsk atmosfære over landskaps­skildringen. På det punkt går Hertervig videre i å skildre landskapet og naturen ut fra et indre overlys. Her ligger det noe i luften, eller mer presist, i den kreative bevisst­hetens utvidelse av blikkets umiddel­bare empiri. Man kan kalle det over­naturlige erfaringer, eller glimt av noe sublimt i den synbare virkelig­heten.

Lars Hertervig, «Marine», 1867. Olje på lerret, 52 x 63 cm. Foto: Dag Myrestrand / Stavanger kunstmuseum/MUST

Det er denne erfarings­virkeligheten som stadig preger hans kunstneriske virksomhet under sykdoms­perioden. Men på grunn av penge­mangel og ekstrem fattigdom hadde ikke Hertervig tilgang på utstyr og farge­stoff. Ofte måtte han bruke innpaknings­papir og kasserte papplater som underlag for skisser og motiver. Utstillingen viser et stort antall av disse, som utvilsomt preges av fattigdom, men åpner allikevel opp for andre virkelighets­erfaringer.

De eldste og mest tradisjons­bundne maleriene til Hertervig følger datidens romantiske skjønnhets­idealer. Her skildrer han landskaper og natur i et magisk skumrings­lys som fyller motivene med fortettede stemninger. Gamle furutrær mot skimrende skyer i sol­nedgangen. Dette er nasjonal­romantikk på sitt mest særpregede og originale. Etter mitt skjønn er han den mest fascinerende kunstner i samtiden. De senere arbeidene har også sitt særpreg, men peker i en helt annen kreativ retning enn stemnings­romantikken i hans tidligste malerier.

Lars Hertervig, «Landskap med ryttere», 1890-tallet. Akvarell og gouache på papir, 25 x 30,7 cm. Foto: Dag Fosse / Kode, Bergen

Carl Fredrik Hill har et annet utviklings­løp i tidlig alder. Han reiser til Paris i 1873 og jobber iherdig for å komme inn i det franske kunst­miljøet, som på den tiden var preget av impresjonistiske maler­idealer. På 1870- og 80-tallet er den tradisjons­bundne motiv- og maler­stilen i oppbrudd. Det preger da også Hills kreativitet og form­oppfatning i hans første studieår. Her tilpasser han seg og følger opp den maleriske tidsånden uten egentlig å utforme et eget formspråk. Hans natur­motiver blir utformet i en forsiktig og lys­skimrende impresjonisme, men uten å få gjennomslag hos den institusjonelle kunst­makten.

På slutten av 1870-årene blir Hill mer og mer psykisk ustabil og havner på sinns­sykehus, først i Paris og deretter i Lund. Her var han så misfornøyd med behandlingen at han ble utskrevet. Det endte med at han ble pleiet av moren og søsteren i deres hjem. Der oppholdt han seg i 28 år, helt til han døde i 1911. Det var en trist kunstner­skjebne, selv om Hill skapte noen særegne og sterkt uttrykks­fulle bilder i sykdoms­perioden.

Etter mitt skjønn er Hills bilder i denne sykdoms­perioden mer interessante enn de impresjonistisk-pregede maleriene fra Paris-tiden og senere. I sykdoms­bildene er Hill mer selv­stendig og tematisk utfordrende, samtidig er form­givingen og farge­bruken mer ekspressiv og intens. Det er tid for et normskifte i europeisk kunststil. I begynnelsen av 1880-årene dukker Vincent van Gogh opp, som på sitt heftige vis utfordrer den klassiske form­oppfatningen og estetikken.

Carl Fredrik Hill, «Nocturne», Barbizon, udatert. Olje på lerret, 55 x 73 cm. Svenska Akademien. Foto: Svenska Akademien.

Selv om Carl Fredrik Hills bilder fra sykdoms­tiden har preg av ekspresjonisme, er de skapt ut fra en annen estetisk kreativitet. Figurasjonen er anner­ledes, så også farge­bruken. Det er noe opphetet og heftig ved motiv­utformingen, som om kunstneren er fylt til randen av vrede. Dette er en personlig ekspressivitet som beveger seg parallelt med den ekspresjonistiske tidsånden, uten at Hills særegne motiver kan sies å være tids­betinget. Hill og Hertervig er ikke bare beslektet i sin kreativitet, de deler også den særegne evnen til å kommunisere med sitt indre liv, uansett hvilke heslige impulser de må motstå. Målet for begge er allikevel skjønnheten.

Carl Fredrik Hill, «Flodlandskap I», Champagne, omkring 1877. Olje på lerret, 64 x 82 cm. Svenska Akademien. Foto: Svenska Akademien.

Prins Eugens Waldemarsudde (Stockholm):
«Dröm och verklighet»
Lars Hertervig og Carl Fredric Hill
Varer fra 21/9 2024 – 26/01 2025

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.