«Ur flödet» heter sakset-kategorien på den svenske siden. Variasjonene mellom de nordiske språkene er faktisk noe av det morsomme ved å jobbe med tre plattformer. Man oppdager at språket er et instrument som ser andre sider ved virkeligheten enn vi gjør på vårt eget språk.

Integrasjonen av det nordiske er i gang. Det bygger på en forestilling om at de nordiske folkene har noe til felles: språk, kultur, historie, religion. Likevel har avstanden mellom oss økt de senere tiår.

Det har selvsagt å gjøre med at 68-erne overtok samfunnsmakten og brøt med tradisjonen. De var anti-tradisjon. De røsket samfunnet opp med røttene. Svaret var «frigjøring». Og man visste hva man frigjorde seg fra, men hva var det man frigjorde seg til? Samfunnet ble det svenskene kaller et smörgåsbord hvor man kunne velge og vrake.

Men dét er et samfunn hvor de sterkeste vinner. Sterke individualister er sterke som gruppe. Det siste refererer til det som på Document kalles «klansamfunn». Blod er tykkere enn vann. Vi er ferdige med «blod», men det samme gjelder ikke de som kommer hit, og dette er det tabu å ta opp.

Vi ser nå resultatet av femti år med avlæring: Tradisjonen er i ferd med å bli en lukket bok. Bøkene står i hyllene, men de er blitt en lukket verden. De sier oss ikke noe. Kanon – autoritative forskrifter – er ikke lenger grunnlaget for vår kultur, og det merkes når samfunnseliten kan vende seg mot Israel. De har ikke noe forhold til Israel på et dypere plan. Liksom de heller ikke har noe forhold til Dante og «Den gudommelige komedie». Også Europa er blitt et tomt begrep. Vi er fremmede for vår egen historie.

Det hjelper ikke å ha et motto som Aldri mer! hvis annen verdenskrig ikke lenger sier oss noe. Slik er det også med Israels historie. Merkesteinene blir flyttet på. Umiddelbart etter 7. oktober sa man på NRK at nå var det nødvendig å gå helt tilbake til 1948 for å skape rettferdighet. Espen Barth Eide er nettopp der.

På 1970–80-tallet vakte David Irving debatt i Norge med sitt revisjonistiske syn på annen verdenskrig.

Det vi nå ser i samfunnselitens syn på Israel, er en revisjonisme som kan sammenlignes med Irvings.

Torkel Brekke ser denne forskyvningen og spør i en kronikk i Aftenposten om vi er klar over hva som foregår. Han ble møtt av sterke reaksjoner fordi han våget å røre ved et ømt punkt. Samfunnseliten liker ikke at noen stiller spørsmål ved deres prosjekt. Det er en delegitimering av det Norge de bekjenner seg til.

Antisemittismen er i ferd med å bli støpt inn i fundamentet for Det nye Norge. Det er en uhyrlighet, og det må derfor ikke nevnes, men alle vi som har vokst opp i det gamle Norge, vet at det er sant.

Derfor skilles våre veier. Naboer og kolleger kan ikke snakke med hverandre; de lever i adskilte verdener. Dagsrevy-folket er overbevist om at de har moralen og retten på sin side. De fylles av selvrettferdighet som går over i aggresjon.

Det store «vi» underkaster Israels handlinger et krav om proporsjonalitet: Vi teller antall drepte. Israel får ikke lov til å drive krig for å vinne. De skal følge våre regler, selv om det vil bety at de taper. Både USA og Europa vil påtvinge Israel et nederlag som vil bety at deres fiender vil komme tilbake større og sterkere.

Da kan Europa toe sine hender: Vi forsøkte å advare dere, men dere ville ikke høre.

Baksiden av denne argumentasjonen er europeernes forhold til jødene på vårt eget kontinent.

Her gjelder plutselig ikke symmetrikravet eller proporsjonalitet, men kvantitet og makt. Numerisk er jødene en ubetydelig gruppe, men kvalitativt ligger de langt foran nye grupper som utgjør en stadig større makt i et valgsystem. Det vil ikke være mulig å vinne et valg uten deres stemmer. Jødene er blitt et forhandlingskort som synker i verdi.

Så kynisk er politikken. Den har ingen forankring i historien, er ikke bundet av noe som er høyere.

Men det er de nye gruppene. De har underkastelse som prinsipp og forakter et samfunn som ikke har verdier som går ut over de materielle.

Hvor skulle dagens elite få dem fra? De har nytelse og komfort som øverste mål.

Dette er en kultur som er dødsmerket, og stadig flere ser det. Men hvordan stanse fallet?

Man må avgrense seg fra de destruktive kreftene både på det indre og ytre plan.

Mange vil flytte ut av byene. Det lokale vokser i betydning, særlig hvis man selv har røtter der.

På det indre plan: Et kontemplativt liv, og gjenoppdagelse av lesningens velsignelser, også Bibelen.

Men det er ikke et kvantitativt spørsmål, det er en gjenoppdagelse av ordene og Ordet.

I den norrøne tid betød et ord mye. Et ord var som et spyd. Det kom aldri tomhendt tilbake.

I Norden er vi folk med felles historie og kultur. Fortiden er som en arkeologisk utgravingsplass. Vi må sette sammen puslebitene, som stadig blir flere. Men for å kunne tolke bildet, må man ha en ramme å sette det inn i. Den mangler, og den er etter min oppfatning slettet helt bevisst. Noen har villet at vi skulle miste vår historie.

Roger Scruton snakker om at alle kulturer har en foundation myth, en opprinnelses- eller skapelsesfortelling. Vår er tatt fra oss. Men det er «bare» å gå til kildene.

Document er en samlingsplass for et slikt studium. Det er et møysommelig arbeid som ligger foran oss. Når de som skulle bevare samfunnet, vil erstatte det med et nytt, mister menneskene rammefortellingene rundt hverdagen.

Den type «utgravninger» – 68-erne gikk inn for for å bevise at vår kultur består av tyvegods – er de ikke interessert i under sin egen dekonstruksjon av samfunnet.

Bevaring av en historisk bevissthet er en nødvendighet, og ingen kan hindre oss i å gå til kildene og fremkalle en historisk bevissthet.

Det er opp til oss, og vi kan gjøre det sammen!

Det er dét våre lokallag er til for.

De er nå spredt over det ganske land. Liksom Norge som ung nasjon ble til ved opplysning, må vi gjenfinne trådene til vår egen historie.

Finn ut hvor ditt nærmeste lokallag er.

Kjøp billetter til lesermøtet onsdag 16. oktober her!