John Martin Johansen 
Hilde Henriksen Waage, professor i historie ved UiO og seniorforsker i Peace Research Institute Oslo (Prio), sier at den norske regjeringen i dag har anerkjent en stat som ikke finnes.
Ifølge Waage har Norge nå forlatt politikken som er blitt ført de siste 30 årene, under Oslo-avtalene av 1993, skriver Dagsavisen.
– Det er det få som har fått med seg. Det å stille seg i en meglerrolle i fredsforhandlinger, betyr at du står på vennskapelig fot med den sterke parten, Israel. Enten vi liker det eller ikke, så er det makta som rår. Israel er det landet som holder alle de palestinske områdene okkupert, og er da det landet som må gi fra seg land for at det skal bli en palestinsk stat. Norge har i dag gjort seg uspiselige som den type megler som vi var, hvor vi førte en mye mer unnfallende politikk overfor den sterke parten Israel, sier hun.
Historieprofessor Waage er klar på at for Palestina er Norges valg en anerkjennelse. Spørsmålet anerkjennelsen bringer til torgs, ser ut til å bli hvem Norge nå skal forhandle med, på begge sider.
– Vi har anerkjent i dag en stat uten en samlende leder, men med et lederskap som en veldig liten andel av palestinerne støtter. Ved det eneste demokratiske valget som ble holdt, vant Hamas en overlegen seier. Hamas har gjort seg selv helt ukrenkelige, og uspiselige som en legitim politisk aktør, etter terrorangrepet 7. oktober, sier hun, og fortsetter:
– Problemet er hvem som skal være den samlende palestinske lederen som vi skal forhandle med. Et enda større problem er hvem vi skal klare å forhandle med på den israelske siden, når den israelske regjeringen verken vil ha forhandlinger eller tostatsløsning.
I 2006 vant Hamas regjeringsmakta i de palestinske områdene, men ble ikke anerkjent av omverdenen. USA, EU og Israel har stemplet gruppa som en terroristorganisasjon. Siden 2007 har partiet Fatah styrt på Vestbredden, Hamas i Gaza.
– Tidligere har Norge prøvd å ri to hester på en gang, men har nå falt av den israelske hesten. Norge prøver å satse på at de arabiske landene, og andre europeiske land, vil kunne være den delen av blokken og det internasjonale samfunnet som kan bidra til forhandlinger, avslutter professoren.
