Kommentar

Norge var en av de første til å anerkjenne Hamas’ samlingsregjering i Gaza. Vil Norge være en av de første til å anerkjenne en palestinsk stat basert på 1967-grensene før en forhandlingsavtale med Israel er klar? Det er ikke utenkelig at dette kan være i gjære.

Det vil i så fall være oppsiktsvekkende, men neppe utenkelig. Norsk utenrikspolitikk under dagens ledelse har kastet loss, og alt kan skje.

Flere latinamerikanske land har den siste tiden anerkjent en palestinsk stat basert på 1967-grensene (Brasil, Bolivia, Argentina, Ecuador). Land som Venezuela, Nicaragua og Cuba har selvsagt gjort det for lenge siden. Chile og Uruguay vurderer angivelig å gjøre det samme.

For det andre har Norge nå anerkjent en palestinsk ”ambassade” i Oslo. Det er et fåtall av vestlige nasjoner som har akseptert en palestinsk ”ambassade”, de aller fleste har i stedet delegasjoner/representasjoner.
Bakgrunnen er selvsagt at det pågår en forhandling mellom Israel og de palestinske selvstyremyndigheter i henhold til Oslo-avtalen selv om disse for tiden står stille. En omfattende internasjonal anerkjennelse av en palestinsk stat vil selvsagt gjøre disse forhandlingene umulig. Hvorfor skal Abbas gi noen sikkerhetsgarantier til Israel dersom de får den anerkjennelse som stat uten?

Hva Israel vil gjøre kan en kun spekulere i, men de vil ha rett til å sette i verk mottiltak og boikotter. Dette vil selvsagt eskalere konflikten.

Brasil – etter å ha åpnet Sør-Amerikas første palestinske ”ambassade” – gikk straks videre og anerkjente en palestinsk stat. Det er nå grunn til å lure på om den norske utenriksministeren har det samme handlemønster i tankene? Sak i Huffington Post.

Den norske regjeringen med UD i spissen kan ha beredt grunnen for en slik anerkjennelse ved å åpne for en ”ambassade” i 2010. Bare det at man gjorde dette i Norge viser at tanken neppe kan være fremmed. Norge vet utmerket godt at en ambassade er en bit av en anerkjennelse av staten.

Norge som ”eier” av Oslo-avtalen, tok her i realiteten et skritt bort fra den som må ha vært nøye overveid. Det må ligge en plan bak et så signifikant skritt. Hvilken plan?

Den rødgrønne regjeringen vil høste applaus for en unilateral anerkjennelse fra venstresiden, i Midt-Østen, Latin-Amerika og fra noen av verdens røverstater; men den vil flytte Norge nok et skritt bort fra den vestlige konsensus. Alt snakk om at Norge i stedet for USAs kjølvann nå legger seg etter Tyskland er hult. Tyskland vil ikke anerkjenne en palestinsk stat unilateralt. Også EU har nylig (i desember 2010) avvist en anerkjennelse av en palestinsk stat.

Om Norge skulle gå til det skritt å anerkjenne en palestinsk stat vil det være oppsiktsvekkende siden det selvsagt er å begrave Oslo-avtalen for godt. Det er denne avtalen som binder partene til å finne en løsning for en palestinsk stat innen rammen av forhandlinger.

Det er likevel liten tvil om at det er dette de palestinske myndigheter ønsker. Med en slik handlemåte legger de press på Israel og USA, men de opptrer samtidig illojalt i forhold til Oslo-avtalen som de selv har signert. De land som anerkjenner vil derfor ikke bare undergrave hele fredsprosessen men også handle mot USAs interesser og arbeid i Midt-Østen.

Hva kan regjeringen tenke? Det er mulig at regjeringen nå som Oslo-prosessen er død, selv om avtalen lever, ser at Norge bør finne seg en ny rolle i ”fredsprosessen”. Norge har effektivt tatt avstand fra Israel og USA.
Det er mulig at regjeringen tenker at en anerkjennelse av den palestinske staten vil kunne sette Norge i en bedre posisjon internasjonalt som en ledende aktør på sikt. Det er mulig de ser i krystallkulen at forhandlingene ledet av USA og støttet av EU og Russland ikke kommer noen vei, men vil gå fra nederlag til nederlag. Regjeringen kan også satse på at selv EU snur og tvinges til sist å anerkjenne en palestinsk stat. Om dette skjer, vil Norge med en tidlig anerkjennelse av både Hamas og PA kunne igjen spille en nøkkelrolle. Kan dette være hva utenriksministeren og hans rådgivere spekulerer i?