Alle skjønner at nøkkel­overrekkelsen ved statsråd­skifter er et fast ritual med sine ditto spilleregler som krever at den påtroppende statsråden sier noe pent om den avtroppende. Men er det virkelig nødvendig å smøre så tykt på at tærne krøller seg og det blir krevende å gjøre gode miner til slett spill? Det er ikke lett å forstå hva som er den nye helse­minister Jan Christian Vestres hensikt når han sier noe så hinsides absurd om den skandaliserte juskemaker Ingvild Kjerkol at hennes avgang er «et tap for landet», for deretter å omfavne henne med en patos som er i klasse med et farvel med den som skal dra ut i krigen. Er det en practical joke der han prøver å finne ut om folk virkelig lar seg avspise med et så dårlig iscenesatt teater uten at skuespillerne blir ledd ut av scenen? Er det en form for ydmykelse? Altså første fase i en langsiktig plan for rehabilitering av Kjerkol, slik at en retur til maktens tinde for plagiatrisen ikke skal være altfor langt unna? Foto: Lise Åserud / NTB.