Olje- og energimister Terje Aasland (Ap) sammen med EU-kommissær for energi Kadri Simson under energi­konferansen mellom Norge og EU i Brussel den 24. oktober 2023. Foto: Cornelius Poppe / NTB.

Regjeringens EØS-utvalg ivrer i utredningen som ble fremlagt forleden, for enda større norsk under­kastelse overfor EU.

Utvalget mener det haster for Norge å binde seg enda tettere til EUs kraft­marked og anbefaler regjeringen å vedta EUs 4. energi­markeds­pakke. Norske EU-evangelister mener at med rapporten fra EØS-utvalget kan all Europa-debatt avlyses.

Vi er mange som ser det helt annerledes. Norge har et avklart forhold til EU. Det er fastlagt gjennom to folke­avstemning­er at for det norske folk går selv­stendig­het og nasjonalt selv­styre foran Brussels ønskemål om å innlemme Norge i EU-folden.

På 1990-tallet argumenterte EU-tilhengerne med at det siden folke­avstemning­en i 1972 var kommet til en ny og yngre generasjon som hadde et annet Europa-syn enn foregående generasjon. Ungdom på reise hadde skapt en ny Europa-holdning, ble det hevdet. Men folke­avstemning­en i 1994 bekreftet avstemningen 22 år tidligere. Og jevnlige menings­målinger de siste 30 årene har stad­festet at nei-flertallet står seg.

EØS står sterkt i norsk samfunns­liv, men målinger viser sviktende tilslutning. Det er ikke noe sug i befolkningen etter ytterligere EU-dominans – selv om lengslene er sterke i hoved­stadens lune salonger. Ola Nordmann ønsker å være herre i eget hus.

Vi innser imidlertid at EØS-avtalen er kommet for å bli, i alle fall i over­skuelig tid. Avtalen gir norske eksportører tollfri adgang til EU-markedene, men det har også andre land som Stor­britannia, Canada og Sveits – uten noen EØS-avtale. Britene kan f.eks. eksportere bearbeidede fiske­produkt­er toll­fritt til EU. Det kan ikke Norge.

I stedet for å løpe EUs ærend med ytterligere integrering i den Europa-staten som gradvis tar form, bør norske myndig­heter være mer opptatt av å utnytte det handlings­rommet som EØS-avtalen hjemler for å ivareta norske interesser.

Høyre gløder av iver etter å tiltre EUs 4. energi­markeds­pakke. Det ønsker også Ap-elitene, men partiet får ikke lov av Senter­partiet til å gjennom­føre sin innerste EU-vilje. Da revner regjerings­prosjekt­et. Men hvis Høyre gjen­erobrer regjerings­kontor­ene neste høst, vil partiet i tospann med Ap sørge for at vanvittige kraft­priser blir sementert – om ikke for evigheten, så i alle fall lenge nok til å avvikle norsk kraft­foredlende industri og øke fattig­dom­men blant folk med alminnelige inntekter.

EU var en suksess – så lenge en holdt seg til det opp­rinnelige oppdraget: Å skape forpliktende ordninger hvor landenes økonomi ble så sterkt integrert i hverandre at ny krig, første rekke mellom Frankrike og Tyskland, ble en umulighet.

Men appetitten vokste mens en spiste: EF ble til EU – en union på veien mot et Europas forente stater. EU er ingen suksess. Innvandrings­politikk­en viser at EU ikke en gang kan forsvare sine grenser mot fremmede. Hvis leserne kjenner til land som ikke klarte å holde uønskede borte, men likevel overlevde i det lange løp, tar vi gjerne mot tips. Det vil være en oppdagelse på linje med Leiv Erikssons møte med Amerika.

EU fabler om å engasjere seg som militær allianse, men EU-landene står bare for 20 prosent av NATO-budsjettet. Stor­britannia er Vest-Europas sterkeste militære makt og står utenfor EU. Det er dessuten USA som sikrer vest­europeisk trygghet.

For ti år siden utgjorde EU-landenes økonomi 91 prosent av USAs. I dag tilsvarer EU bare 65 prosent av USAs økonomi. EU er slik sett ingen suksess. EU er i mange sammen­heng­er ikke løsningen, men snarere problemet.

Europa var i århundrer den globalt ledende region i verden, men er nå en verdensdel på vei inn i sol­nedgangen.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!