Uansett hva de statlige myndig­heter klekker ut av praktiske og lønn­somme tiltak for å bedre kunstnernes kår, så kvitterer de med surmaget kritikk. De blir aldri fornøyde. Ikke så merkelig kanskje, det er jo ikke nok penger til alle, bare til et mindre­tall som også har definisjons­makten. Det vil si den kompetansen som kreves for å kunne vurdere hva som til enhver tid har god nok kunstnerisk kvalitet til å motta statlig støtte.