For oss som en gang satt klistret til skjermen under Eurovision Song Contest, men har falt av de siste årene etter at politikk og wokeisme har overtatt for musikalsk kvalitet, er det ingen overraskelse at Irland sender et satanistisk, skeivt bidrag til konkurransen i år. Men kontrasten mellom det Irland som vi kjente for bare noen få år siden – med sin katolisisme og kjærlighet til egen kultur, og med sangere med et høyt nivå av musikalitet, som Johnny Logan og Eimear Quinn – og et land som omfavner woke og gjør sitt ytterste for å fortrenge sine kulturelle og religiøse røtter, er både fascinerende og trist å se for oss verdikonservative.

I år er det Bambie Thug, en ikke-binær biologisk kvinne som foretrekker pronomenene they/them/fae og som praktiserer heksekraft og bruker satanistisk ikonografi som skal representere Irland. Hun (eller «hen», som det vel nå offisielt heter på norsk) vant både juryens og publikums gunst, men ikke alle i Irland er fornøyd med vinneren. Selv om landet har beveget seg kraftig til venstre under Taoiseach Leo Varadkar, kanskje best eksemplifisert med liberaliseringen av abortloven i 2018 og den nye hat-kriminalitetslovgivningen som akkurat har trådt i kraft, er det fortsatt stemmer som tør ytre seg kritisk mot valget av Bambie Thug. En X-bruker, Niall Bradley, skriver resignert på X: «Yes, I suppose that, if we take a step back, it’s the perfect selection of the times.”

Parodi på en Eurovision-sanger

Og kanskje han har rett. En person som halvt svenske Anna Linnea Lagerqvist, som er Bambie Thugs egentlige navn, er nesten en parodi på en Eurovision-sanger. I de senere år har vi sett transkvinner som Dana International (1998) og Conchita Wurst (2014), og melodifestivalen har etter hvert fått status som en festival for skeive. Representasjonen av LGBTH-personer i Eurovision er blitt så omfattende at det finnes en Wikipedia-side dedisert til temaet. I Liverpool arrangeres det «Homovision» hvert år i en park der LHBT-personer og deres allierte ser konkurransen på storskjerm.

Arrangarøren Josiah sa til ITV.com at Eurovision «feirer å være stolt, skeiv og at man ser andre skeive være så åpent skeive på en internasjonal scene. Det er virkelig oppmuntrende.» En deltager, Kolade, sa at festivalen og Eurovision er en «feiring av vår kunst, vår kultur, vårt samfunn.»

Eurovision er ikke noe for oss kjedelige streite, med andre ord, den stille majoriteten som tross alt betaler for gildet. Som nokså liberal må jeg legge til at det selvsagt er greit å være homofil. Men det er det enorme fokuset på Pride-ideologi, og ikke minst på den nye konstruksjonen kjønnsidentitet, som gjør at jeg ikke lenger er fan av Eurovision. Konkurransen har alltid hatt variabel kvalitet, og nok av snodige, dårlige og kjedelige bidrag – og slik skal det være i en så omfattende konkurranse. Det er snarere en ensretting vi har sett de senere årene som gjør at det ikke lenger er spennende å følge med. For hvor blir det av den gode musikken blant alle regnbueflaggene? Storbritannias representant, Olly Alexander, er også åpent homofil og skeiv aktivist.

Takknemlig for abort

Tilbake til Bambie Thug. Forutsigbart nok er hun også Palestina-aktivist og har sagt at Israel burde utestenges fra konkurransen. Og som et stikk til konservative og kristne i Irland, har hun sagt at hun er takknemlig for å ha tatt abort, for hun har «too much to do with my life» til å føde. Det, iblandet hekseritualer med mensblod og forbannelser over dem som ikke feirer trans-folk, gjør at Irland med dette bidraget har gjort en helomvending fra det imaget de engang hadde den gang sangere som Eimear Quinn vant konkurransen.

Dette verset fra sangen «The Voice», skrevet av Quinn og fremført av henne selv i Oslo i 1996, der hun vant konkurransen, står i sterk kontrast til ordene i Bambie Thugs sang «Doomsday Blue». Quinn ser ut som og lyder som en engel, ikke bare sammenlignet med Bambie Thug, men i kraft av seg selv: lys blondt hår, lang hvit kjole og et naturlig ansikt.

 

I am the voice in the fields when the Summer’s goneThe dance of the leaves when the Autumn winds blowN’er do I sleep throughout all the cold Winter longI am the force that in Springtime will grow

1996 Ireland: Eimear Quinn – The Voice (1st place at Eurovision Song Contest in Oslo/Norway) (youtube.com)

Bambie Thug, derimot,  synger (og skriker):

Avada Kedavra, I speak to destroy
The feeling I have, I cannot avoid
Through twisted tongues, a hex deployed on you

That all the pretties in your bed
Escape your hands and make you sad
And all of the things you wish you had, you lose

Bambie Thug Doomsday Blue (🇮🇪 Eurosong 2024) #latelateshow #eurosong2024 #esc2024 #Eurovision2024 (youtube.com) 

 

Dekadanse før samfunnet kollapser?

Dekadanse er det siste stadiet før samfunnet kollapser, heter det. I vår tid gir dekadansen seg uttrykk i en fullstendig forakt og fornektelse av de judeo-kristne verdier og moral. I et slikt samfunn kan menn være kvinner, kvinner være menn, og menneskets unike verdi, i kraft av å være menneske, har liten betydning. Det er gruppetilhørighet som gjelder, og det er kun tilhørigheten til enkelte, utvalgte grupper som skal feires.

Det blir spennende å se hvor mange som velger å tilbringe lørdagskvelden foran Eurovision i mai. Noe sier meg at selv om et flertall av irer stemte frem Bambie Thug, vil ikke den jevne europeer la seg imponere. Noen familiefest er det definitivt ikke lenger.

 

 

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.