Historien om fem år gamle Ellinor Meiran, en jødisk jente som bodde på Majorstuen i Oslo, som ble hentet sammen med sin bestemor i november 1942 og sendt til Auschwitz der hun ble sendt rett i gasskammeret, rørte kunstner Vebjørn Sand til å male en serie med bilder som er utstilt på Roseslottet, et utendørs kunstmuseum i Oslo til minne om annen verdenskrig.

Bildene viser en nydelig liten jente i rød kåpe som intetanende blir ført vekk av mørke skikkelser. Bildene er både uhyggelige og vakre, og kontrasten mellom det uskyldige barnet med det åpne ansiktet og de anonyme, truende skikkelsene som omringer henne, er slående. «Må det aldri skje igjen» og «aldri glemme» er kommentarer som går igjen under innlegget Roseslottet delte på Facebook i forbindelse med årsdagen for den forferdelige forbrytelsen. Hele familien Meiran ble drept av nazistene.

«Aldri igjen er nå», skriver en annen. Plutselig er det ikke en floskel, men en realitet. Jøder er igjen utsatt for forfølgelse, drap og trusler. 7. oktober ble rundt 240 israelere kidnappet av Hamas, og rundt 1200 drept i det største angrepet på jøder siden Holocaust.

Men flytter vi oss fra Roseslottets kommentarfelt og leser rundt på sosiale medier blir man raskt desillusjonert. For det er ikke noen universell fordømmelse og forferdelse over hva jøder nå blir utsatt for av hets, sjikane, forfølgelse og drap. Jøder i London føler seg mer utrygge enn jøder i Israel, så vi kan ikke si at problemet er langt unna. I Norge svarer 81,6 prosent av jøder i en fersk undersøkelse at opplevelser etter 7. oktober har fått dem til å vurdere om Norge er et trygt land for jøder.

Derfor er det mildt sagt bekymringsverdig at det er deres forfølgere som får sympatien. I går ble det palestinske flagget heist ved Oslo rådhus, og vi oversvømmes i nyheter om kjendiser, foreninger og organisasjoner – deriblant Den norske kirke – som uttrykker støtte for Palestina på den ene eller den andre måten. Oslo-biskop Kari Veiteberg oppfordrer til boikott av Israel, og historieløsheten i dette – «Kauft nicht bei Juden!» – virker total.

Vi hører dessverre tilsvarende lite om støtte til israelere. I London marsjerte 100.000 i gatene til støtte for Israel, men noe tilsvarende her i Norge virker ikke aktuelt med det første. Støttemarkeringen for Israel i Oslo 15. oktober og en utsolgt konsert i Gamle Logen i november har likevel funnet sted, dog uten de store presseomtaler.

Verdirelativisme og konspirasjonsteorier

For det er ikke bare i sosiale medier at jødenes lidelser blir oversett, latterliggjort eller ignorert. Toneangivende stemmer, fra naive og ignorante mennesker som tilhører nominelt konservative partier som Høyre, til sentrum og venstresiden, fører an. Hovedbudskapet synes å være at det er jødenes feil alt sammen. 7. oktober var en naturlig konsekvens av Israels politikk, og landet kan skylde seg selv når det blir angrepet av terrorister.

Ikke alle sier det rett ut, men det er implisitt det de mener når de sier at Israel ikke har rett til å forsvare seg. Noen mener sågar at angrepet var iscenesatt av Israel som et påskudd for å slakte ned palestinere. Det er nemlig Israel og jødene som vil tilintetgjøre palestinere, og det er de som står for det de kaller et folkemord. Klart palestinere lider i disse tider, mest av alt på grunn av Hamas som bruker sivile som skjold, og som gang på gang prioriterer krigføring foran alt annet. At Israel bedriver folkemord og apartheid, er en drøy påstand som det ikke finnes bevis for.

Tilsvarende blir Hamas unnskyldt og bortforklart som frihetselskende frigjørere som ikke vil gjøre en flue fortred om det kunne unngås. Ett eksempel: Free Palestine DK deler bilder av det frigitte israelske gisselet Maya Lemberg med hunden sin. Det harseleres over hvordan Israel er forbauset over at hunden har overlevd i fangenskap. «Gleder meg at de fryktelige og farlige terroristene har passet så godt på hund og fanger… Gid de palestinske barn, kvinner, menn og dyr kunne sagt det samme», lyder en kommentar. «I islam skal man også behandle dyrene godt jo, så selvfølgelig har de da gjort det, da de er gudfryktige muslimer som frykter sin Herre,» skriver en annen. Hatet mot Israel er hos en del like sterkt som kjærligheten for Hamas, en islamistisk terrorgruppe.

Det er som man er havnet på feil klode, i alle fall på feil del av kloden. Men det er flust av dansker og nordmenn og andre europeere som mener akkurat det samme. Det er Israel som er den store stygge ulven, og Hamas, Palestina og islam er ofrene. Islamo-venstre, som noen kaller bevegelsen, har infiltrert medier inkludert statskanalen, politiske partier og influensersfæren i en voldsom fart. Ellers tilsynelatende apolitiske mennesker står plutselig på barrikadene og allierer seg med totalitære terrorister.

Jødehateren Karl Marx

Historisk sett begynte sympatien med palestinerne og islam på 1970-tallet. Men hatet mot jødene stammer fra Karl Marx, sosialismens far, som omtalte jøder i nedsettende ordelag. Jøder var egoistiske, glade i penger og et «særegent medlem av det borgerlige samfunn», skrev han i «Om jødespørsmålet» fra 1843. «Pengene er Israels nidkjære Gud», skrev Marx. I dagens interseksjonelle meningsklima blir jødene en del av de privilegerte undertrykkerne, til tross for deres historie som forfulgt minoritet.

Når det gjelder den nesten kultlignende oppmerksomheten palestinerne blir gjenstand for, springer dette ut fra en mer nylig forbindelse mellom marxister og «frihetskjempere» på 1970-tallet. Sovjetunionen valgte å alliere seg med alle som kjempet mot USA og liberalismen, og støttet opprørere i Afrika og Midtøsten. Vietnams Viet Cong, Che Guevaras National Liberation Army i Bolivia, og the Popular Front for the Liberation of Palestine ble saker som vekket stor sympati hos venstreradikale i Vesten. Når tilsynelatende moderate, borgerlige politikere som Oslos ordfører, Anne Lindboe fra Høyre, nå går med på å heise det palestinske flagget fra Oslo rådhus, er det moralske og ideologiske forfallet komplett. Det israelske flagget ble selvsagt ikke heist.

Trilletur med palestinske flagg

Tilbake til Ellinor Meiran. Eller snarere, til de uskyldige jødiske barna i dagens Israel, som har blitt drept, kidnappet og torturert av Hamas. En av dem er lille Kfir på 10 måneder, en annen er en baby som høyst sannsynlig er født i fangenskap. Hvor blir det av det av aktivismen for å få dem trygt hjem? Mens skuespiller Iselin Shumba og sanger Marit Larsen drar på «trilletur for varig våpenhvile» med palestinske flagg på barnevognene, er det dørgende stille for de israelske babyene. Kanskje ikke så rart, når det offentlige ordskiftet handler mest om palestinernes skjebne.

Det blir hoppet bukk over at så mange som 86 prosent av palestinere støtter Hamas og massakren 7. oktober, at unge palestinske gutter blir indoktrinert til frivillig å delta i terrorisme og at antisemittisme er utbredt på Gaza. Selv om mange nå er returnert til sine familier i Israel, mot at Israel friga palestinske fanger, sitter det fortsatt israelske barn i fangenskap hos Hamas. Blant dem som er returnert, forteller leger som behandler dem, om tortur og brutal behandling. De som bagatelliserer deres opplevelser, er omtrent like uskyldige som nazist-sympatisører under annen verdenskrig.

Men kanskje, om vi minner dem om hva som skjedde med barn som Ellinor Meiran, kan vi vekke til live det lille de har igjen av empati for dagens jøder.

Aldri igjen er nå.

 

Kjøp «Det ufattelige var sant» av Walter Laqueur fra Document Forlag her.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.