Erling Marthinsen 
Ingen ser ut til å vite hvordan de skal redde Storbritannia fra den nåværende fellen, men Sherelle Jacobs har et revolusjonerende forslag for å finne en vei ut av den økonomiske hengemyra.
Jacobs skriver i The Telegraph at britene må slutte å håpe på at myndighetene har løsninger på de mange problemene. Etter Brexit-problemer, migrantproblemer, vold, terror, politiske kriser og energikrise er det vel stadig flere briter som allerede har gitt opp håpet.
Mange gjenkjenner noe typisk britisk i landets pågående krisetilstand – en usensasjonell historie om misnøye, dysfunksjon og forfall. Slik har det egentlig vært helt siden andre verdenskrig. Men som kjent: En konkurs kommer først gradvis, så plutselig.
Alt for mange briter virker ikke å bry seg, skriver Jacobs.
Nobody seems to care that the ruling class has given up on freeing the country from a doom loop of high taxes, low growth and crumbling public services.
Helsevesenet (NHS) er i konstant krise, og de hyppige streikene forbedrer ikke situasjonen. Klimapøbler som Extinction Rebellion og avarten Just Stop Oil skaper kaos i bil- og togtrafikk, selv sykkel-VM ble blokkert av klimapøbler som burde hylle sykling.
Mange gir Brexit skylden for problemene, men krisen startet lenge før Brexit.
Så lenge katastrofen kommer gradvis opptrer britene som den mytologiske frosken i vannet som sakte nærmer seg kokepunktet. Men dette er for optimistisk. For britene nærmer seg tiden hvor katastrofen rammer plutselig.
The country is not so much slumping along a downward slope as hurtling towards a cliff edge.
Britain is fast approaching a state of emergency. By most people’s definition, the country is almost broke.
Det høyeste skattenivået noensinne utenfor krigstilstand hjelper ikke. Også britene har en eldrebølge som vil avsløre at pensjonssystemet er et pyramidespill, en ren tidsbombe. NHS er dyrere enn noen sinne og alle forsøk på forbedringer feiler. Økonomien er i ekstremt dårlig tilstand.
Health spending is now so gargantuan that the British state will soon look like a mere subsidiary of an unreformable NHS. This is aside from the dire state of the economy, which has effectively been in a vegetative state for the past 15 years.
Det er også tvilsomt om britiske myndigheter kan forbedre situasjonen på kort sikt ved å øke statsgjelden, slik Biden gjør. Dessuten er dette bare å utsette problemet. Demografisk krise og en overvektig velferdsstat kan bli nådeskuddet.
Unless Britain changes course, it is not unthinkable that it is now a contender to become the first wealthy Western country to collapse from the pressures of demographic trends and financing its welfare state.
Det samme kan man si om Norge, men siden vi har oljefondet vil det gå lenger tid før vi havner i samme situasjon. Men allerede nå merker vi på kroppen hvordan pengene flyttes fra arbeidere til innvandrere, et næringsliv som lever av tilkaringsvirksomhet og subsidier, og en massiv stat som alltid har penger til absolutt alle andre enn oss skattebetalere.
Storbritannia kan oppleve ydmykelsen og miste plassen i G7, skriver Jacobs. Britene kan plutselig leve i et land som minner mer om Polen og Argentina enn USA og Tyskland.
Her virker Jacobs å overse at Tyskland beveger seg mot en lignende krisesituasjon, og Polen faktisk opplever en positiv trend, noe som blant annet demonstreres ved at flere polakker flytter fra Norge til Polen enn motsatt.
Manhattan-prosjektet
Hva er den revolusjonære løsningen Jacobs foreslår? En ny Thatcher vil ikke hjelpe, for ingen politikere virker å ane hva som skal til. Økonomene er heller ikke noe særlig til hjelp.
British decline is a genuine mystery wrapped in an enigma. Not a single economist has been able to convincingly explain the country’s “productivity puzzle”, for example.
Men det finnes fortsatt britiske genier, slik som de som løste Enigma-koden på Bletchley Park under andre verdenskrig. Så forslaget til Jacobs er å starte et prosjekt inspirert av Manhattan-prosjektet som skaffet USA atomvåpen og sparte minst en million amerikanske soldaters liv i andre verdenskrig.
Manhattan-prosjektet er en modell som viser hva et samfunn kan oppnå hvis man gir nok smarte mennesker muligheten til å tenke og diskutere løsninger, helst uforstyrret. Det var blant annet derfor Robert Oppenheimer valgte et isolert hovedkvarter i åsene i New Mexico.
De britiske ekspertene kunne for eksempel plasseres på en øde skotsk øy, foreslår Jacobs. Men hun forstår at tanken blott kan være en drøm. Men situasjonen krever drastiske tiltak.
This could well be just an airy dream. Maybe our politicians are too cowardly and second-rate to follow through with building a democratic mandate to push through a complex, multi-stage and painful remedy anyway. But as Britain dangles on a cliff edge, we have little choice but to think differently and try something drastic.
Personlig har jeg absolutt ingen tro på ideen hennes. Manhattan-prosjektet samlet ekte vitenskap på det aller høyeste nivået. De britiske ekspertene vil mest sannsynlig velges av politikere, og da vil trolig ekspertgruppen fylles av the usual suspects.
Det vil være såkalte klimaeksperter, kjønnsreligiøse tullinger, sosionomer, elendige økonomer og tilhengere av kritisk raseteori. En representant for det islamske miljøet er selvskreven, kvoteringen vil bli nådeløs og kvalifikasjonene vil bli underordnet.
Akademia er ikke lenger en kilde til kunnskap, men et sanatorium for aktivister. Heldigvis finnes det unntak, men de vil ikke bli utnevnt til britenes Manhattan-prosjekt.
Enhver kritiker av de gjeldende paradigmene vil bli utelukket. Med andre ord: Britene vil fortsette – med gassen i bånn – mot avgrunnen.
Les også:
