«Två döda vita män bestämmer när du får lägre ränta». Rase er aldri interessant når man diskuterer gjengvoldtekt eller gjengkriminalitet. Men økonomiske problemer er selvsagt forårsaket av en helt spesifikk rase.

Dette kan man lese i en artikkel av Carl Johan von Seth i Dagens Nyheter.

De mest foraktede av alle: Hvite menn.

Möt Arthur och Paul. Två döda vita män som spökar i centralbankernas korridorer.

Det är deras historia som styr när du får lägre ränta igen.

Seth skriver at historien krever helter, men da krever heltene fiender. Så nevner han Churchill og Chamberlain, et nokså merkelig historisk valg for å si det mildt.

Derfra går han inn i sentralbankenes verden for å finne to andre helter og skurker.

Västvärldens centralbanker har Arthur Burns och Paul Volcker, två amerikanska centralbankschefer under inflationsmonstrets brutala återkomst på 1970- och 1980-talen.

Den ena av dem har blivit misslyckandets ansikte. Den andre är helgonförklarad.

Disse to døde hvite menn avgjør altså hvor mye vi må betale i rente. At Biden øker pengemengden med 40 prosent på to år betyr ingenting. At hele den vestlige verden bruker enorme beløp på idiotiske klimatiltak, og pøser penger inn i Ukraina? Ingen betydning.

Rentene økte forrige uke. Både Federal Reserve, Den europeiske sentralbanken og Norges Bank økte rentenivået.

Norges Bank selger norske kroner på billigsalg, noe som er helt uforståelig i en situasjon hvor kroneverdien har sunket rundt 20 prosent mot euro på ett år. Men det er døde hvite menn som har skylden, ikke en kvinnelig nålevende økonom.

Resten av artikkelen er forsåvidt ikke så hjernedød, men med en slik innledning mister man respekten før første linje. Dog siterer jeg noen linjer av ren høflighet.

Riksbanken och chefen Erik Thedéen tror att nästa svenska räntesänkning inte kommer förrän våren 2026.

En populär tolkning är att centralbankerna sysslar med signalpolitik. Nu är det full åtstramning som gäller. Löften om lättnader skulle ta udden av budskapet. Powell, Lagarde och Thedéen vet själva att räntesänkningar nog blir nödvändiga framöver när lågkonjunkturen nalkas och inflationen sjunker. De låtsas bara inte om det.

Det er spøkelsene til to døde hvite menn som presser dagens økonomer, mener Seth.

Arthur Burns tillsattes som Fedchef 1970. Under de föregående åren hade amerikansk inflationstakt stigit från under 2 procent till uppåt 6 procent. Burns var en inbiten inflationshatare och helt inställd på lösa problemet.

Men Burns fikk ikke løst problemet. Han feiget ut, mener Seth. Vel: Jeg husker ikke så veldig mye fra verdensøkonomien på 70-tallet, men oljekrisen skapte en energikrise også da, som sikkert hadde en innvirkning. At USA var ledet av en nokså mislykket president Jimmy Carter kan vel også hatt en betydning.

Før Carter styrte Nixon, og USA var i en stagflasjonslignende situasjon som neppe Burns kan ta ansvaret for. Enkelte kommentatorer forsøker å pynte på ryktet til Burns, uten å fokusere på hudfarge og kjønn.

Chris Hughes thinks he deserves another look. Mr. Hughes, 39, is a newly accepted doctoral student focused on central bank history at the Wharton School of the University of Pennsylvania. This is a third career for Mr. Hughes, who was Mark Zuckerberg’s college roommate and a founder of Facebook, a first act that left him with a personal fortune estimated to total hundreds of millions of dollars.

Hans artikkel i Democracy antyder at å følge tankegangen til Burns kan redde USA fra dagens krise. Jeg er usikker, men tenker det korrekte svaret neppe finnes i hudfargen.

Paul Volcker er helten i Seths eventyr, for etter at han tok over som sjef i Feds i 1978 økte han styringsrenten til 20 prosent.

Trots att det ledde till en, eller egentligen två, svåra lågkonjunkturer. Med envishet och mod besegrade han slutgiltigt fienden.

Man får følelsen av at fienden er den amerikanske befolkningen, arbeiderne som måtte betale regningen. Seth håper at dagens sentralbanksjefer vil følge i Volckers fotspor, og holde renten høy i lang tid.

Avslutningsvis modererer Seth seg litt.

Men händelsevis har den gamla hjältesagan nu börjat ifrågasättas. Den slentrianmässiga beskrivningen av de båda ikonernas gärningar stämmer inte riktigt. Det var aldrig så enkelt. Burns kanske gjorde rätt, bara att förutsättningarna var omöjliga. Åtminstone annorlunda än i dag.

Det är mycket möjligt att han omvärderas även av Powell, Lagarde och Thedéen och när det kommer till kritan.

Personlig foretrekker jeg politikere som bedriver en sunn økonomi, og sentralbanksjefer som ikke spiller hasard med skattebetalernes midler. Men det er vel for mye å håpe på i 2023.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.