Du kan ikke ha unngått å fornemme det: En permanent unntaks­tilstand har de senere årene festet grepet om Vesten, som påtvinges store sosiale og økonomiske omveltninger på grunn av samfunnets håndtering av frykt­skapende ting som virus, klima­endringer, masse­migrasjon, terror og krig.

Samtidig har en ny tilstand av politisk og offentlig ensretting, gruppe­tenkning, menings- og adferds­kontroll, sensur og sanksjoner lagt seg som et giftig slør over samfunnet. Svaret på ethvert problem er alltid mer kontroll, og massiv propaganda gjør at folk finner seg i det – selv når det ødelegger privatlivet.

Den resulterende konformismen gjør at de sosialt akseptable reaksjonene og synspunktene på så forskjellige ting som korona­vaksiner, «det grønne skiftet», islamiseringen, befolknings­endringene, Ukraina-krigen, Pride-tog, kjønns­ideologiske vrang­forestillinger og Donald Trump, begrenses kraftig.

Dette er ikke bare et demokratisk problem, men også et psykologisk, for vi påtvinges både tiltak og oppfatninger som et flertall av oss sannsynligvis mener er vanvittige, samtidig som hver enkelt betaler en høy pris for å kalle vanviddet ved dets rette navn. Mange har ganske sikkert hatt følelsen av at verden er blitt gal og samtidig latt seg forbløffe over at mange oppfører seg som om alt var normalt. Da er veien kort til den klamme tausheten.

Når verden går kollektivt fra forstanden, er det selve samfunnet som trenger psykolog. Rednings­mannen heter Mattias Desmet, en anerkjent og prisbelønt professor i klinisk psykologi ved universitetet i Gent. Han identifiserer vår tilstand som totalitær, og han finner forklaringen i moderne menneskers sinn.

I sin bok «Totalitarismens psykologi», som Document nå utgir på norsk, fastslår Desmet at problemet stikker dypt:

Vi er fanget i et ideologisk paradigme der en mytologisert «vitenskap» har erstattet religionen og redusert menneskene og deres samfunn – ja, til og med hele planeten – til noen slags maskiner som adlyder perfekte lovmessig­heter og dermed er gjenstand for menneskelig kontroll. Maskiner er det jo teknikere og eksperter som best vet hvordan man håndterer, og ethvert problem har alltid en optimal løsning som slike autoriteter finner. Hvem kan våge å bestride deres ord?

Vi er altså endt opp i et teknokrati som tenderer mot det totalitære. Dette siste ordet kan virke sjokkerende, for det er ikke utryddelses­leire og nakkeskudd som gjør befolkningene lydige overfor et maktapparat som ødelegger landene deres. Men slike uhyrligheter er bare totalitarismens siste stadium, forklarer Desmet. De er punktum i en lang setning, men vi er allerede et godt stykke ute i den, selv om mennesker ikke er blitt skremt på flukt.

Forfatteren støtter seg på tenkere som Hannah Arendt og Gustave Le Bon idet han identifiserer sosial isolasjon og ødelagte relasjoner mellom mennesker som en av fire grunn­leggende forutsetninger for utviklingen av en totalitær tilstand.

Hvis det – med eller uten regi – oppstår kollektiv frykt som en eller flere overherrer kan omgjøre til fiendskap og aggresjon mot innbilte ytre og indre fiender, er veien kort til et fenomen Desmet kaller masse­dannelse, en slags sosial hypnose som står sentralt i analysen hans.

Nazismen er det mest opplagte eksemplet. En av Europas fremste kultur­nasjoner gikk fra vettet og anrettet historiens hittil verste blodbad. Men selv om en tilsvarende dynamikk ikke resulterer i vold på så kolossal skala, kan utfallet likevel bli særdeles ubehagelig. Som Arendt spådde, utøves den nye totalitarismen av byråkrater, ikke av massemordere – ennå, skjønt det også kanskje er diskutabelt.

Det er opplagt at mange mennesker i Vesten kjenner på et slikt ubehag. Men de har ikke nødvendigvis klart for seg hvorfor. Desmets store fortjeneste er at han ser hva som skjer med oss – og klarer å sette ord på det. For uten disse intellektuelle antistoffene kommer det ingen demokratisk korreksjon av det totalitære teknokratiet.

I bokens første del forklarer forfatteren hvordan betingelsene ligger til rette for en totalitær utvikling, og i andre del hvordan den totalitære tilstanden rent faktisk har oppstått. I tredje og siste del staker han ut en kurs for en sunnere måte å leve på både sosialt og individuelt.

Med «Totalitarismens psykologi» får Mattias Desmet brikkene til å falle på plass for den som bare vagt har ant at vi har fått et nytt samfunn som også er mye dårligere. Boken går som en rød tråd gjennom mange av samtidens skavanker, og dermed også gjennom mange av temaene Document befatter seg med.

Det blikket Desmet gir oss på samtiden, er ikke bare mentalhygiene, det setter oss også i stand til å reagere mer konstruktivt på det som skjer. Les boken og behold både vettet og livet.

 

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Verket ventes fra trykkeriet 12. mai, men du kan kjøpe den allerede nå til spesialpris.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.