Håkon Bleken og det fragmenterte billedsyn

«Flyktninger», 2008, Foto: Galleri Brandstrup

Det er noe ubestemt og vagt ved Håkon Blekens billedproduksjon. I hele sitt aktive kunstnerliv er han utprøvende og reflekterende uten helt å slå seg til ro med et avklaret billedsyn. Han fylte nylig 94 år og er fortsatt produktiv, så også på utstillingsfronten. For tiden viser han et stort utvalg kulltegninger i Galleri Brandstrup på Tjuvholmen, som er hentet frem fra tidligere års produksjon og tematiske engasjement.

Siden det dreier seg om kulltegninger befinner vi oss i en sort/hvitt-verden der motivet formgis i spennet mellom lys og mørke. I disse arbeidene dominerer de mørke stemninger og uklare handlinger. Det gir inntrykk av en stram og stilren mønstring, tegningene er jo håndplukket med det for øye, men vi mangler en tidsriktig kontekst. Det retrospektive er allikevel ingen svakhet ved utstillingen, for her er det kulltegningenes egenart og samstemthet som skal belyses. På det punkt er utstillingen også profesjonell.

En slik vinkling er interessant, for den fremhever Blekens tematiske vaghet. Vi får inntrykk av at hver enkelt tegning er et løsrevet fragment av en virkelighet som i alle henseender er ubestemt og ubegripelig. Begrepet «fragment» synes å være en ledetråd i Blekens liv og kunstneriske virke. Hans utstilling i 1971, som visstnok ble et kunstnerisk gjennombrudd, hadde den talende tittelen «Fragmenter av et diktatur». Tittelen var både treffende og tidsriktig. 70-tallet var en venstreradikal hengemyr som mange kunstnere havnet i. Hvor Bleken befant seg den gang i sitt fragmenterte verdensbilde er ikke så lett å se.

Femti år senere dukker fragmentperspektivet opp igjen. Denne gang handler det om «Fragmenter av et livssyn» (2021). Igjen en interessant tittel som bretter ut et større lerret og en dypere tematikk, men fortsatt ut fra en fragmentert innfallsvinkel. Man får inntrykk av at Bleken har angst for å skape et visuelt helhetsbilde av et motiv. Enten bryter han ned billedrommet eller så dekonstruerer han flaten slik at den visuelle helheten ender opp i formale, uintegrerte forskyvninger.

Allikevel ender han som oftest opp med et tegnerisk, samordnet uttrykk som vekker interesse. Bleken er meget rutinert i så henseende, men på et eller annet trinn i tilegnelsen stopper det opp. Den formale fragmenteringen blir et problem, den nærmest tåkelegger motivets mening. Når meningen også er et fragmentert tema, så lurer man på hvordan det egentlig står til med selve livssynet. Her kommer jeg ikke lenger, men det er imponerende å se med hvilken stedighet og variasjon Håkon Bleken i alle år har håndtert denne visuelle retorikken. Han er som klokka, han går og går og kommer aldri til døra.