«Berget som fødte en mus» er et uttrykk fra en av Æsops fabler og betegner et skrøpelig resultat av en omstendelig prosess.
Nå trenger en ikke lenger å søke til den greske oldtidsdikteren for å finne en fabel. Onsdag la nemlig Energikommisjonen frem sin egen fabel. Kommisjonens utredning fremstår som en nåtidsversjon av Draumkvedet – det middelalderske visjonsdiktet som med gripende og storslåtte bilder skildrer kampen mellom det gode og det onde.
Og det gode er «Mer av alt – raskere», som kommisjonen har satt som overskrift på sin fabel om mer vindkraft på hav og land, mer solkraft og oppgradering av eksisterende vannkraftverk. Målet er 40 TWh ny produksjon om sju år. Samtidig skal 20 TWh spares i effektivisert forbruk.
Dette er helt utopiske mål, som bare kan nås ved ny verdensrekord i naturrasering og parkering av alt som har med demokratiske prosesser å gjøre. Rapporten fremstår som et draumkvede.
Kjernekraft vil ikke kommisjonen en gang ta tak i. For folk som er opptatt av CO2-utslipp, bør dette være midt i blinken, men kommisjonen foretrekker naturskade i megaklassen. Heller ikke kraftverk som Stortinget for lengst har vedtatt, blir foreslått bygd. Stortinget vedtok i 1985 en storstilt utbygging rundt Saltfjellet. To verk er bygd, mens de øvrige ble stedt til hvile da Jens Stoltenberg i statsministerens nyttårstale i 2000 erklærte ny vannkrafts epoke som over.
Olje- og energiminister Terje Aasland har fått rapporten akkurat som bestilt og er såre fornøyd. Problemet er bare at kommisjonen ikke gir noe svar på det som er problemet: strømpriskrisen. For å si det med Fellesforbundets leder Jørn Eggum, som til Klassekampen sier at «Dette fikser ikke noe i dag». Det er prisen som er problemet, og dét ble ikke kommisjonen bedt om å se på.
Og mange mener med rette at tilførsel av ny kraft ikke gir lavere pris. Det er nokså opplagt når Norge har knyttet seg til et system hvor det er høystbydende på Kontinentet som setter prisen. Mer kraft fra norske vindturbiner vil ledes dit den betales best og vil ikke bidra det minste til lavere priser for norske familier og norske bedrifter. Ødelagt natur gir ikke nordmenn noen gevinst.
Trond Giske, lederen av Arbeiderpartiets største lokallag og det egentlige sosialdemokratiets fremste talsmann, illustrerer dette med et bilde: Hvis det er 20 varmegrader inne og 20 kuldegrader ute, blir det etter hvert 20 kuldegrader inne også, når vinduene settes på vidt gap.
Det er de nyeste utenlandskablene og Norges frivillige tilslutning til EU-systemet Acer som er skyld i strømprisene. President Putin kan klandres for mye, men norske strømpriser er et resultat av vedtak som Stortinget fattet helt frivillig – og som Ap var med på.
For fem år siden avviste Støre at prisene ville gå opp med Acer og nye kabler. – Arbeiderpartiet ville ikke på vilkår inngått en avtale som svekket nasjonalt eierskap, suverenitet og styringsrett over våre naturressurser, sa Støre til NTB i mars 2018. Han visste at dette ikke var sant. Alle ser nå at Ap-lederen løy, slik også det borgerlige lederskapet gjorde. Og Aasland innrømmer det.
14. mars går LO-medlemmene på Raufoss til to timers politisk streik mot strømprisene. Og hvem er streiken rettet mot? Jo, den regjeringen som er utgått av den bevegelsen LO er en del av. Det koker på grunnplanet i både fagbevegelsen og Ap. Streikeviljen sprer seg fra Raufoss. Det kan flere nyhetsmedier fortelle. Regjeringens handlingslammede tafatthet provoserer grunnplanet.
Regjeringen velger på sin side å gå som katten rundt den varme grøten. En ny kommisjon skal se på strømprisene. Og regjeringen «følger nøye med». Dét er ikke lenger nok. Velgerne flykter. Frustrasjonen brer seg på grunnplanet. Folk er kort og godt forbannet over at Arbeiderpartiet har gjort politisk styring til et fremmedord. Partiet har kapitulert for borgerlig markedsfilosofi.
Jonas Gahr Støres grøtvandring leder Ap tilbake til partiets oppslutning på 1890-tallet.
Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her! Du kan også kjøpe e-boken her.
