I det offentlige ordskiftet tillegges nordmenn jevnlig både fremmedfrykt og rasisme. Spørsmålet er om den påståtte fremmedfrykten er basert på fordommer eller bitter erfaring.

Det er verdt å minne om at nordmenn stadig kåres til et av verdens minst rasistiske folk i internasjonale undersøkelser. Selvsagt finnes det likevel rasisme i Norge.

Og selvsagt finnes det rasisme som er bygd på fordommer. Dette er et svært populært tema i offentligheten. Har du opplevd rasisme en sen nattetime på en bar på Grünerløkka, står dørene til alle landets nyhetsstudioer på vid vegg. Den motviljen mot melaninrike som er bygd på konkrete, personlige erfaringer, derimot, er tabu.

Svært ømtålig tema

Norge har hatt flere tiår med masseinnvandring fra land som er preget av voldskultur og et syn på kvinner som er oss svært fremmed. Noen av konsekvensene avtegner seg tydelig på kriminalitets­statistikken. Det finnes en økende skare nordmenn og -kvinner som har opplevd et knallhardt møte med den bejublede flerkulturen.

Temaet er svært ømtålig. De fleste som har hatt negative erfaringer, vokter seg vel for å snakke for høyt om dem, vel vitende om at veien er kort til å bli stemplet som rasist.

Da kan det være lettere å snakke fritt fra vitneboksen i en rettssal. I den situasjonen uttaler man seg jo også under ed. Alvoret understrekes av at det er direkte straffbart for et vitne å forklare seg usant.

I forrige uke omtalte Document straffe­historikken til 31-åringen som er siktet for å ha skutt og drept en 28-åring på Grønland nylig.

Drapssiktede Abdulqhani er dømt for «rå og brutal» vold som «savner sidestykke»

Abdulqhani er dømt for en voldshandling dommen omtaler som «så rå og brutal at den nærmest savner sidestykke». Han startet sin kriminelle løpebane da han var 16 år, og er blant annet dømt for ti voldelige ran, de fleste på gaten, noen ved at han sammen med en kamerat trengte seg inn i hjemmet til ransofrene.

31-åringen kom til Norge fra Somalia som åtte-niåring. I retten har han oppgitt at han er norsk statsborger.

Abdulqhani er gjentatte ganger dømt for verbal trakassering av politifolk, som han blant annet har kalt «jævla rasist» og sagt at de «hatet svarte».

Som 18-åring ble han, sammen med seks andre unge menn med innvandrer­bakgrunn, dømt for en rekke voldelige ran og tyverier – samtlige begått mot personer med norske navn.

Også de øvrige ranene han er dømt for, er begått i fellesskap med andre somaliere. Alle ofrene har norske navn.

Det varierer hvor sterkt inntrykk det gjør å bli utsatt for vold og ran, men man kan trygt si at mange sliter i lang tid etterpå. I den ene av Abdulqhanis ransdommer beskrives konsekvensene for ofrene kort. Flere har blitt redd for «mørkhudede»:

[N.N.] er blitt engstelig for å gå utendørs etter mørkets frembrudd. Han er engstelig for å gå alene i byen, også på dagtid. Dette hemmer ham i det sosiale livet og han sier nei til aktiviteter han ellers ville ha vært med på.

[N.N.] er blitt engstelig for å gå ut om kvelden. Han er blitt engstelig og mistenksom overfor mørkhudede. Det sosiale livet er blitt begrenset og han ber sin mor om å følge ham hjem.

[N.N.] ble påført legems­beskadigelse i form av kuttskader i hode og ansikt som måtte sys. Han hadde hodepine i dagene derpå. Han er blitt engstelig for å ferdes utendørs og blir bekymret i møte med grupper av mørkhudede.

[N.N.] var hoven og øm i ukene etter. Han er blitt ”skyggeredd”. Han er blitt engstelig for mørkhudede.

[N.N.] er traumatisert og rammet av til dels sterke psykiske etter­virkninger. Han har problemer med å fungere sosialt, har isolert seg, er blitt mørkredd og sover med lyset på om natten. Han mottar profesjonell hjelp.

[N.N.] er blitt engstelig for å ferdes utendørs etter mørkets frembrudd. Hun er blitt engstelig for mørkhudede. Da hun ble befølt i skrittet, fryktet hun voldtekt.

Dette er ikke beskrivelser av hvordan ofrene har det noen dager eller uker etter ranene, det er hva de sliter med når de forklarer seg for retten et halvt år etter ranene.

Abdulqhani, som var over 18, ble dømt for fem ran, ett ransforsøk, ett tyveri og ett tyveriforsøk. Han ble dømt til fengsel i 2 år og 3 måneder, hvorav 1 år og 3 måneder betinget.

Drevet på flukt i sitt eget land

To av de tre som ble ranet i sitt eget hjem, fortalte i retten at de hadde flyttet fra leilighetene sine på grunn av den traumatiske opplevelsen. En hadde til og med flyttet tilbake til Sørlandet hvor han kom fra. Svensken som fikk en kantstein kastet i hodet, har flyttet til en mindre by i Sverige. Om han flyttet på grunn av volden han ble utsatt for, vites ikke.

Motivasjonen for å flytte kjenner vi derimot i et par voldtekts­saker jeg har dekket: Voldtatte norske jenter og deres familier flykter fra Oslo øst.

«Ofrenes lidelser må reflekteres i straff­utmålingen, og da særlig i forhold til hva disse bør tilkjennes av oppreisnings­erstatning.» heter det i Oslo tingretts dom i ranssaken.

Slik reflekteres lidelsene: [N.N.], som ble trampet i hodet mens han lå på asfalten, «er åpenbart hardest rammet og faller i en særstilling. Han tilkjennes 40.000 kroner. De øvrige fornærmede tilkjennes 20.000 kroner hver, med unntak av [N.N.], som ikke har fremmet krav på erstatning.»

– Underlagt tålmodig offentlig oppfølgning

Uvanlig nok kommer dommeren også med noen pauli ord om alle unnskyldende omstendigheter de tiltalte og deres forsvarere har ført i marken under retts­forhandlingene:

Personundersøkelser av samtlige av de tiltalte tilkjennegir gjennomgående at de har hatt varierende grader av vanskelig oppvekst og at de ikke har evnet å innrette seg etter gjeldende normer. Dette til tross for at flere har vært underlagt tålmodig offentlig oppfølgning, gjennom barnevern, skole, frivillige organisasjoner eller en kombinasjon av disse. Flere av de tiltalte har fått tilbud om fritids­aktiviteter uten evne til å delta.

Rutinemessig loves det bot og bedring. Dommer Fredrik Jadar og hans meddommere Birgit Larsplass og Vidar Øverland kjøper det ikke.

De tiltalte har gjennomgående forklart seg slik det er forventet, med lovnader om endret livsførsel og gode intensjoner om skole og arbeid. Med unntak av tiltalte nr 5 og 6 er retten imidlertid pessimistisk på de tiltaltes vegne. Overbevisende holdepunkter for endret mentalitet og livsførsel foreligger etter rettens syn ikke.

– Liten vilje til å stå til ansvar

Retten veier det individual­preventive mot det allmenn­preventive.

I en sak som dette, hvor allmenn­preventive hensyn er så tungt­veiende, får problematisk oppvekst eller andre livsproblemer liten innflytelse på straff­utmålingen. Retten tilføyer at den har liten tro på at fengsel er gunstig overfor så vidt unge tiltalte. [Fra 17 til 19 år, red. anm.] Individual­preventivt er det gode grunner for alternative reaksjons­former. Men allmenn­preventive hensyn må tillegges utslags­givende betydning.

I formildende retning er det generelt lite å bemerke. Saken har vært undergitt rask og effektiv behandling hos politiet og er hurtig iretteført innen fristen i straffe­prosess­loven § 275 annet ledd. Med noen unntak har de tiltalte vist liten vilje til å stå til ansvar for sine handlinger. Erkjennelser av straffeskyld har til dels fremstått som vilkårlige.

Såpass rene ord for pengene er det ikke ofte man leser i en dom. At det likevel ender med dommer som varierer mellom samfunns­straff og to-tre års fengsel, halvparten betinget, er ikke rettens skyld. Skal straffe­nivået opp, må det gjøres noen vedtak i Stortinget.

 

 

Kjøp julegavene fra Document!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.