Du har hørt det tusen ganger før, og du får det gjentatt hver dag under klimatoppmøtet i Egypt:

Vitenskapen har uomtvistelig fastslått at verden er i klimakrise. Stigende globale temperaturer skaper truende hav­stigning og mer farlig ekstrem­vær, med flere hete­bølger, flommer og skog­branner, som truer mat­produksjonen og ødelegger livs­grunnlaget. Det hele er menneske­hetens skyld, for vi bruker fossile energi­kilder og slipper derfor ut store mengder klima­gasser som øker oppvarmingen ytterligere. Vi må slutte med det snarest for ikke å ødelegge planeten, og energi­systemene må endres radikalt for å redde den, noe vi kan klare.

Men det er ikke sant. Ikke noe av det er sant.

Vitenskapelige data vitner hverken om klimakrise, hyppigere katastrofer, mindre avlinger eller dårligere livsgrunnlag. Hvor mye menneske­heten bidrar til klima­endringer, er ikke viten­skapelig fastslått, men menneskets påvirkning på verdens klimasystem er uansett beskjeden. Drastiske CO₂-kutt er umulig, og forsøk på radikale endringer i energi­systemene vil skape større problemer enn klima­endringene.

Alt dette påviser fysikeren Steven E. Koonin, en av USAs fremste og høyest betrodde vitenskaps­menn, i sin bok «Usikker vitenskap», som Document nå gir ut.

Omslaget til «Usikker vitenskap»: Document. Bildet av Steven E. Koonin er tatt av Kelly Kollar.

Hvordan kunne det skje at folk ble til de grader feil­informert om bakgrunnen for de samfunns­omveltende endringene som «det grønne skiftet» legger opp til? Hvordan ble verden kort sagt sprøyte gal?

Som alle nå kan se, har klima- og energi­politikken enorme geo­politiske konsekvenser, men folk flest vet nesten ingenting om det viten­skapelige grunnlaget for den. Det skapet setter Koonin på plass i denne boken, som har under­tittelen «Hva klima­forskningen sier og ikke sier, og hvorfor det er viktig».

For det klima­forskningen egentlig sier, har lite til felles med de for­vrengningene av den som vi får fra medier, politikere og aktivister – til og med fra mange vitenskaps­folk. For­vrengningene skjer i flere faser, fra det strengt viten­skapelige via politiserte sammendrag og enda mer villedende gjen­givelser av disse, til politiserte slagord som har mistet de fleste forbindelsene til virkeligheten.

Koonin er ikke den første som sier disse tingene, men han er den første med en så stor faglig tyngde som begrunner det så utførlig og på en så lettlest måte. Etter at «Unsettled: What Climate Science Tells Us, What It Doesn’t, and Why It Matters» kom ut i 2021, utropte Amazon boken til årets beste om vitenskap, mens anmelderen i Washington Post fastslo at den var intet mindre enn årets viktigste bok.

Og det er virkelig vitenskaps­formidling i den absolutte topp­klassen fra en strålende pedagog som Document nå er den stolte utgiver av. De som leser denne boken, får allerede i de tre første kapitlene en innføring i planetens klimasystem som gir større kunnskap om temaet enn nesten alle andre har. En frukt av den kunnskapen er at leseren aldri mer vil bli redd for klima­endringer.

Ei heller vil han eller hun noen gang stole på klima­prognoser igjen, for i fjerde kapittel forklarer Koonin hvor intellektuelt tvilsomme klima­modellene er. Han gjør det detaljert og vel vitende om hvordan klima­modeller lages og virker, men uten å gå over hodet på leseren.

I kapitlene 5 til 9 viser den frem­ragende fysikeren punkt for punkt hvordan alle klima­skremslene som publikum blir servert, ikke bare er usanne, men også hvordan selektiv propaganda­bruk av viten­skapelige data får dem til å virke sanne.

Resten av boken omhandler hvordan viten­skapen kunne kjøre i grøfta på denne måten, hva som kan gjøres for å få den på rett spor igjen, og hvordan samfunnet etter forfatterens oppfatning bør forholde seg til klima­endringer – som er reelle, og ikke uten menneskelig påvirkning.

Hvem er det som drister seg til å motsi så mange rådende oppfatninger på dette politisk brennbare feltet?

Steven E. Koonin er en av USAs fremste fysikere, og han har i nesten tretti år vært professor i fysikk ved California Institute of Technology (Caltech), som er et av verdens beste universiteter – en stilling han oppnådde som den yngste noensinne. Koonin ble en av pionerene i utviklingen av beregnings­orientert fysikk, som er selve hjertet i klima­forskningen, han har vært involvert på høyeste nivå i tallrike avanserte forsknings­prosjekter og har skrevet mer enn to hundre vitenskapelige publikasjoner.

Forfatterens mentor under studietiden var Richard Feynman, som var en av det 20. århundrets største fysikere – og et eksempel på viten­skapelig integritet for flere generasjoner av studenter verden over.

Etter tiden ved Caltech arbeidet Koonin med fornybar energi som forskningssjef for energi­selskapet BP, ble siden stats­sekretær for vitenskap i USAs energi­departement under Obama-administrasjonen, og er i dag professor ved New York University. Forfatteren har med andre ord sett på klima- og energi­spørsmålene fra både en viten­skapelig, en forretnings­messig og en politisk synsvinkel.

Koonin er også en av USAs høyest betrodde vitenskaps­menn i egenskap av å være medlem og tidligere leder av JASON, en eksklusiv gruppe av vitenskaps­folk som den amerikanske regjeringen benytter til å utrede tekniske spørsmål av relevans for den nasjonale sikkerheten.

Forfatterens interesse for klima­forskning ble ikke vekket av aktivisme, men av plikt, da American Physical Society (APS) i 2013 bad ham om å foreta en kritisk gjennomgang av den viten­skapelige statusen på feltet sammen med fem andre høyt meritterte fysikere og seks klima­forskere. Han ble sjokkert over det han fant.

Alt dette er med på å gjøre «Usikker vitenskap» til det vektigste bidraget til klima­debatten som noensinne er blitt skrevet. I USA ble boken en velfortjent bestselger. Det bør den bli i Norge også. Kjøp boken i dag, og få ditt livs reality check.