Foto: Privacy International / cc ny 3.0 nl / Wikimedia Commons.

There will be no curiosity, no enjoyment of the process of life. All competing pleasures will be destroyed. But always— do not forget this, Winston— always there will be the intoxication of power, constantly increasing and constantly growing subtler. Always, at every moment, there will be the thrill of victory, the sensation of trampling on an enemy who is helpless.
If you want a picture of the future, imagine a boot stamping on a human face — forever.

George Orwell, «1984»

Hvorfor gjenkjenner vi ikke sensur, propaganda, ekskludering og grove herske­teknikker – ja, rett og slett ondskap – forkledt som omsorg? Hvor er Norge og Europa på vei?

«Verden vil bedras» er et gammelt ordtak. Er det slik at verden vil bedras, eller blir vi bedratt fordi vi ubevisst lukker øyne og ører for det vi ikke ønsker å se eller høre? Særlig når det ikke angår oss selv eller våre aller nærmeste. Særlig det som framstår som svært ubehagelig og nærmest utenkelig for en tillitsfull borger.

Da Norge «stengte ned» den 12. mars 2020, var de aller fleste nordmenn i villrede om hva vi sto overfor, og tilbøyelige til å være fornøyd med regjeringens vedtak. NRK hadde vist seerne skrekkscener fra Kina og Italia, der innbyggere falt døde om eller lå og skrek i sykehussenger. En pandemi var spådd på grunn av klima­endringer, og nå var den her – med full styrke. Det var den gjengse erkjennelsen i den norske befolkningen.

Det videre forløpet er kjent. Det ble to år med ned­stengninger og gjen­åpninger, frykt og forhåpninger, nærmest daglige presse­konferanser, avstand, testing, smitte­sporing, hjemme­kontor og hjemme­skole, samt en rekke sterke anbefalinger, påbud og forbud som de fleste nordmenn aldri hadde sett maken til noen gang.

Men de fleste adlød og godtok, det være seg hytte­forbud, besøks­forbud i eget hjem, munnbind­påbud, isolerte eldre i institusjoner, avlyste 17. mai-tog, avlyste bryllup, bursdags­feiringer og julebord eller stengte kirker, butikker og restauranter. Hele Oslo var nærmest helt nedstengt i flere måneder i første halvår av 2021. Nye lover og forskrifter kom på løpende bånd. Grunnlag for påbud og forbud ble i liten grad offentlig­gjort.

Sensuren og ensidigheten i medie­dekningen var nærmest total.

De som har omgått sensuren og søkt informasjon direkte hos kilder, i bøker eller andre medier, vet at en rekke leger, sykepleiere og annet helse­personell, forskere og vitenskaps­folk, jurister og grave­journalister verden over har stilt spørsmål ved det som skjedde, flere allerede fra dag én. Forsknings­artiklene er mange. Men ikke bare slapp – eller slipper – de ikke til, de har blitt direkte sensurert, boikottet og framstilt som konspirasjons­teoretikere, og flere ble presset ut av jobbene sine.

I stedet for å berolige og trygge befolkningen, spilte politikere, helse­byråkrater og mediene på frykt, splittelse og utmattelse. Det var kanskje derfor 90 prosent av den voksne befolkningen i Norge etterhvert takket ja til en ny, eksperimentell og nødgodkjent vaksine!?

To og ett halvt år er gått, og siden 1. februar 2022 har Norge vært såkalt «åpent». Refleksjonene i etterkant har i grunnen vært få. Det kan virke som de de fleste bare har gått videre i livet, der flere kriser nå står i kø.

Selv om ingen snakker om det, så betyr ikke det at vi har har unntaks­tilstand fortsatt. Myndighetene kan fortsatt vedta test­regimer, karantene­bestemmelser, nedlukkinger og bruk av korona­sertifikat. Hver måned forlenges helse­beredskaps­loven en måned til – nå fram til midten av november – og ordningen med korona­sertifikat gjelder fram til 1. juli 2023, tilfeldigvis like lenge som EUs grønne pass.

Nordmenn har snudd seg raskt rundt tidligere og stilt lydige opp. Da den såkalte omikron­varianten ble oppdaget i Norge ikke lenge før jul i 2021, var med ett både munnbind og tredje dose av vaksine på plass. Allerede dagen etter at stats­minister Støre forkynte de nye retnings­linjene og situasjonen med en alvorlig mine (til tross for at omikron allerede var rapportert som en temmelig ufarlig variant fra Sør-Afrika), ble en rekke artikler med omfattende sjikane og uthengning av de som hadde valgt å avstå fra vaksinen, sendt ut fra avishus, såkalte samfunns­debattanter og «gode nordmenn» i sosiale medier.

Så er vi her, i november 2022. Mens statistikkene peker rett opp for meldte bivirkninger etter korona­vaksinen i flere land, inkludert Norge, så er også smitte­tallene stigende. I forrige uke måtte Det europeiske legemiddel­byrået (EMA) tilføye «kraftige menstruasjons­blødninger» som en bivirkning av både Pfizer- og Moderna-vaksinene etter at tusenvis av kvinner, bare i Norge, har meldt dette inn i over halvannet år.

Likevel har vi enda til gode å høre en politiker be om mer informasjon eller unnskylde sin hatefulle retorikk eller manglende anerkjennelse av bivirkninger, til de som ikke ønsket å ta vaksine – eller har fått kraftige bivirkninger etter en vaksine som skulle være nesten 100 prosent sikker og effektiv.

Hvorfor godtar så mange å bli tråkket på av politikere, myndigheter og media? Hvorfor godtar folk åpenbar løgn, sensur og propaganda? Dette er ikke nytt, men sjelden har vi sett et så omfattende regime med så ekstreme konsekvenser som under korona­situasjonen. Vil det som har skjedd her, bidra til å åpne øynene etter hvert som mer fakta og sannhet kommer for en dag?

La oss håpe det. Slik at Norge kan fungere som et demokratisk samfunn.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her!