I etterkant av eksplosjonene og påfølgende skader på rørledningene Nord Stream 1 og 2, går spekulasjonene høyt om hvem som kan ha utført dette. De fleste mistenker at russerne står bak sabotasjen, mens de selv peker på både USA og Norge. Da kan det være interessant å se på hva som er gjort og hva som IKKE er gjort siden hendelsene inntraff.

En person som jobber i bransjen som produserer rørledninger, tok kontakt med Document for å informere om sin oppfatning om saken.

Han pekte først på et innlegg i Stavanger Aftenblad, hvor eksperter hevder at reparasjon av selve skadene er fullt mulig, men at innvendig korrosjon i rørledningen etter hvert vil utgjøre en større trussel mot rørledningenes levedyktighet.

Reparasjonsberedskapen for ødelagte rørledninger ligger på Killingøy i Haugesund. Teoretisk mener eksperter det er mulig å reparere skadene, men det haster å komme i gang.

– Teoretisk er dette mulig å få til, men det er en svært omfattende jobb som jeg vil anta vil ta minst ett års tid – det blir litt som å spørre hvor lang er en tråd – men det er snakk om stort arbeidsomfang, sier Leif-Tore Skjerven til Aftenbladet.

Skjerven har lang erfaring fra dykkervirksomhet undervannsoperasjoner på norsk sokkel. Han har vært dykkersjef i Statoil og konsulent for undervannsbransjen i en årrekke.

Ifølge Teknisk Ukeblad har tyske sikkerhetsmyndigheter uttalt at rørene er tapt for alltid, mens eierne av rørene, Nord Stream AG, sier at rørene kan repareres.

Tyske sikkerhets­­myndigheter: – Nord Stream kan ikke reddes

Vi får gå ut fra at de som eier og opererer rørene, kan rørteknologi bedre enn tyske sikkerhetsmyndigheter. Og her begynner det å bli interessant, skriver vår kilde.

Eksperter vi har snakket med, påpeker følgende: Under normale omstendigheter ville alle parter umiddelbart sette i verk sine beredskapsplaner. Fra Gazprom sin side ville det bety at man så raskt som overhodet mulig, og mens gassen fremdeles strømmer ut, fra eksportterminalen sende av gårde det som kalles en «pig», en plugg som drives frem gjennom røret av trykkforskjellen.

Pluggen ville før eller sener treffe vannet som er på vei inn i røret (det vil skje mens det fremdeles strømmer gass ut) og ved å regulere trykket bak pluggen, stanse denne i passende avstand fra skadestedet. Siden rørene er designet og bygget etter DnV-standard, er det ganske sannsynlig at Gazprom har et beredskapssystem som omfatter slike pigger og øvrig utstyr (pig-sluser) stående klar ved eksportterminalene.

Vår kilde påpeker at når Russland fremstiller seg som uskyldige i forhold til hendelsene, så skulle man anta at de var interessert i å umiddelbart sette i verk slike tiltak som kan bevare rørledningene for fremtiden, om enn med noe redusert trykkapasitet som følge av vanninntrengning med påfølgende korrosjon.

Når det ikke kommer signaler fra Russland om at dette skjer, så trenger følgende sammenligning seg frem. De står og ser på at en skadet soldat sakte blør i hjel, mens de har full førstehjelpspakke tilgjengelig. Skaden kan gi varige mén, men soldaten kunne ha overlevd.

Andre spekulasjoner går på at det å plassere sprengladninger på en rørledning er så fryktelig avansert at kun statlige aktører kan ha utført det.

«Det er det reneste BS (bullshit), for å si det mildt», sier andre vi har snakket med.

«Glem dykking. Dette utføres enklest med ROV (Remote Underwater Vehicle = fjernstyrt undervannsfarkost)».

Vedkommende har lang erfaring som ROV-operatør, og fortsetter:

«En slik operasjon, å plassere 500–700 kg sprengstoff direkte på rørledningen, med tilhørende utløsermekanisme, kunne lett blitt utført av et team på 8–10 personer med rett kompetanse. Alt utstyr, inkludert et lite fartøy utstyrt med en brukt ROV og en passende kran, kan kjøpes på det åpne markedet for under 20 millioner kroner».

Utfordringen vil nok ligge i å gjøre dette ubemerket, men tar man tida til hjelp, og bruker flere fartøy over tid, kan det gå ubemerket hen. Vi må anta at de som utførte dette, har kjennskap til inspeksjonsrutinene for rørene.

Misforståelsene i diverse kommentarer er også påfallende, sier vår kilde. Et eksempel er at rørledningene på norsk sokkel er beskyttet med et tykt lag av grus og stein.

Dette er kun delvis riktig. Stein med størrelse 80–120 mm dekker de områdene av rørledningene som kan være utsatt for fallende gjenstander, for eksempel fra en borerigg. Videre brukes steinfyllinger for å stabilisere eller kontrollere ekspansjon i rørledningen, og ofte graves rørene ned for å gi termisk isolasjon.

Det er allikevel massevis av rør som ligger direkte på havbunnen, og som derfor ligger utsatt til for angrep og sabotasje.

Påstander om at det er umulig å overvåke alle rørledningene kontinuerlig, er også delvis feil. Dette handler om penger, ikke om teknologi. Bergensfirmaet Naxys Technologies er verdensledende på dette området.

Rørsystemer som Nord Stream er bygget etter DNV-GL standard, akkurat som de norske rørledningene. Disse tåler å ligge fylt med sjøvann i maks 30 dager. DNV står for Det Norske Veritas.

Reparasjonsarbeidet krever lang planlegging og en del ingeniørarbeider i forkant, skriver Aftenbladet.

– Et stort team må mobiliseres, og dette tar typisk to til fire uker, sannsynligvis lenger, siden det er svært omfattende arbeid som skal settes i gang, sier Harald Klinge.

Klinge er tidligere konsulent i Technip (i dag TechnipFMC), og deltok i teamet som sveiset sammen rørledningene i Nord Stream 1 i 2010/2011.

Equinor har gitt sine ansatte munnkurv. På spørsmål om de har blitt bedt om bistand fra Nord Stream AG svarer Equinors pressekontakt Ola Morten Aanestad slik:

– Det er noe vi ikke ønsker å kommentere.

Heller ikke Nord Stream AG har svart på spørsmål om selskapet har bedt om hjelp fra PRS-basen på Killingøy.

Reparasjonsberedskapen for rørledninger er et samarbeid med over 20 operatørselskap, inkludert Nord Stream AG.

Konklusjonen virker åpenbar: At russerne har unnlatt å utføre tiltak de ifølge eksperter burde ha både evne og mulighet til, tyder på at de ikke ser på de ødelagte rørledningene som et problem. Dette styrker selvsagt mistanken om at russerne står bak sabotasjen.

Samtidig er det nokså klart at man ikke trenger å være en stormakt for å ha utført selve sabotasjen. Dette åpner selvsagt for fri fantasi.

Equinor vil ikke svare på om de samarbeider med Nord Stream AG. Dette kan skyldes flere ting, f.eks. forretningsmessige hemmeligheter, så det er best å la være å konkludere.

Men at det er mulig å forsterke beskyttelsen av våre egne rørledninger, bør man merke seg. Dette handler altså om ren økonomi.

Tidsperspektivet og de nødvendige forberedelsene tyder på at en reparasjon må settes i gang umiddelbart. I dagens manglende samarbeidsklima, som den russiske invasjonen av Ukraina har medført, virker det usannsynlig at dette lar seg gjøre.

Det er derfor på tide at tyskerne og andre europeiske land forstår at det blir helt nødvendig å bygge opp egen energi. Kjernekraftverk må åpnes, mer olje og gass må finnes. Klimafokuset må nedprioriteres.

Vår egen regjering må sørge for vår forsyningssikkerhet, droppe CO2-lagring, elektrifisering av sokkelen og drømmen om elektriske ferger og fly. Så må vi bruke den billige vannkraften vår som et gedigent konkurransefortrinn for ny industri.

Les også:

Russland: Sprengningen av Nord Stream fant sted i «USA-kontrollert sone» – innkaller til møte i FNs sikkerhetsråd

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!



Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.