Høyre og FrP vil stenge grensen og anklager regjeringen for sendrektighet og vente-og-se. De vil gjerne gi inntrykk av å være handlekraftige. Men er det om å gjøre å stenge grensen i nord fordi det er en teoretisk mulighet for at det kan komme noen med onde hensikter?

Vi husker ikke at Høyre hadde slike betenkeligheter da Erna Solbergs regjering slapp inn 34.000 som sa de flyktet fra Assad og borgerkrigen. Mange av dem var ikke syrere, mange var ikke det de utga seg for. Vi husker ikke tilsvarende motforestillinger den gang.

Nå er det russere i mobiliseringsalder man ønsker å stenge døra for. Man foregir å være mot Putin, men her vil man sperre døra for unge – det er vesentlig unge, ressurssterke som har midler – som er nettopp de menneskene det svir mest for Putin å miste. Hvis Norge ønsket å påføre Putin et tap skulle de ønske flest mulig velkommen.

Vi hørte Høyres Sveinung Steinsland i Politisk kvarter i morges. Det virket som det viktigste argumentet var hva andre land gjorde. Man har ingen selvstendig politikk, men går i flokk.

Men det var jo også det man gjorde før utbruddet av andre verdenskrig. Alle andre land sa nei til jødene, så hvorfor skulle ikke vi?

Det er ikke en undertrykkelse på linje med jødeforfølgelsene russerne flykter fra. Men det er å bli sendt til slaktebenken i Ukraina.

Holdningen til Høyre og FrP minner om politikken den gang. Da var det en embetsmann i UD som skrev at Norge kunne komme til å brenne inne med jødene. Det var en bemerkning som fikk en skjebnesvanger klang.

Ingen vet hva russerne har i vente i Putins Russland, men å dømme etter felttoget i Ukraina er det en ussel skjebne de går i møte. Bortkastede liv.

Det er ufattelig at norske politikere, herunder en tidligere justisminister, ser det som en ulykke at vi risikerer å få større pågang når andre lukker sine grenser.

Det utspiller seg et drama i Russland. Unge mennesker vender seg mot krigen. Det finnes alternativ til Putin som er enda verre: Et revansjistisk, ultranasjonalistisk Russland som vil være en trussel mot sine naboer. Den muligheten ligger snublende nær. Norge har allerede stelt seg slik at vi risikerer hevn.

Burde vi ikke heller investere i håpet om at de gode kreftene vil vinne i Russland ved å slippe inn unge som ikke vil dø som kanonføde for Putin?

Ukraina-krigen har i lang tid vært preget av at det bare finnes ett sar: Det som Brussel, Berlin eller Washington til enhver tid måtte mene. Men ser man utviklingen over tid er det åpenbart at det er mange spørsmål man ikke vil stille. Det mest alvorlige er: Er vi ved å vikle oss inn i en krig med Russland?