Tenk deg hvis det var en politisk bevegelse så mektig og så intolerant at du kanskje får besøk av politiet for å gjøre narr av den, og all kritikk av bevegelsens symboler ble behandlet som blasfemi.

Tenk deg en bevegelse som er så omfavnet av medier og politikere at ingen våger å protestere.

Det finnes en slik bevegelse, og den vokser. Derfor er det på tide å ta opp kampen mot den autoritære Pride-bevegelsen. Dette hevder Brendan O’Neill i Spiked Online.

Pride-bevegelsen, og da særlig transaktivistene, oppfører seg enkelte ganger som de rene tyranner. Pride-markeringen varer en måned hvert sted, men siden arrangementet starter på ulike tidspunkter i enkelte byer virker det omtrent som det er Pride hele sommeren.

I juni ble Pride arrangert i London. Byen så ut som en okkupert by. Pride-symbolene var overalt, og kapitalistene har i flere år fulgt lydig opp. Politibiler var malt i regnbuens farger, faktisk også i Santiago, Chile. Akkurat som i Norge deltar Forsvaret i feiringen. I fjor fløy Royal Airforce over Pride-marsjen med 10 jagerfly. Snart maler de vel sine bomber og raketter med Pride-farger også?

De få som nekter å markere feiringen blir hardt angrepet. Et par lokale områder i Derbyshire skapte raseri da de bestemte at Pride-flagget fikk klare seg med å henge oppe en dag, ikke en hel måned. Kjell-Ingolf Ropstad ville ikke gå i Pride-parade da han var statsråd, det fikk han mye kritikk for.

I Norge husker vi hvordan Christina Ellingsen ble avhørt av politiet i timesvis for å blant annet ha sagt at menn ikke kunne bli lesbiske og mødre.

Sa at menn ikke er kvinner, ble avhørt av politiet i fire timer

I dag skriver The Times om Feminist Society ved Swansea University, som er møtt med kraftig kritikk for å ha anbefalt bøker som ikke er godkjente av transaktivister, og lederen Abby Claron føler seg truet.

Alle former for protester møtes med kritikk, som da Idrissa Gueye fra Senegal sto over en fotballkamp fordi han ikke ville iføre seg lagets nye Pride-drakter. Det franske fotballforbundet krevde at Gueye enten ba om unnskyldning, eller erklærte at hans motvilje til å iføre seg Pride-farger var ubegrunnet.

Da Watford-spilleren Ismaila Sarr uttrykte støtte til Guyue reagerte Watford med å innføre videreutdanning for alle sine ansatte.

I Norge ligger en høring ute, med forslag om forbud mot såkalt konverteringsterapi. En av entusiastene er kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen, som var medforfatter til boken Homo.

Boken har også en undertittel:

Homo – for deg som er, lurer på om du er eller har lyst til å bli homo – eller for deg som bare lurer på hvordan disse homogreiene funker.

Det er altså helt greit å snakke med folk fordi de kanskje «har lyst til å bli homo,» men snart forbudt å snakke med folk som har lyst til å bli hetero.

Pride har blitt fullstendig overtatt av transaktivistene, og dette reduserer retten for homofile, siden kjønn plutselig er blitt flytende, mens garderobene og kvinnefengslene er åpne for menn som erklærer seg som kvinner.

Så lesbiske som nekter å ha sex med «kvinner med penis» – dvs. menn – blir sett på som seksuelle rasister.

Denne dypt kvinnefiendtlige ideen er nå sentral i den transdominerte Pride-ideologien. Alle som tviler på dette bør se på hva som skjedde med lesbiske til Get The L Out på Pride Cymru i Cardiff forrige helg.

Get The L Out (GTLO) vil skape en ny organisasjon, kun for lesbiske som «ikke liker peniser», slik det sto på plakatene de bar. Transaktivister ble rasende, og forsøkte å ta fra dem plakatene, og GTLO fikk beskjed av politiet om at de ville bli fjernet fra Pride-paraden, av hensyn til egen sikkerhet. Enkelte GTLO-medlemmer sier at de i starten ble truet med pågripelser, men det ble unngått.

The police removing lesbians from a pride parade.

The pride movement no longer supports gay people. pic.twitter.com/GklUgAp6xg

— Andrew Doyle (@andrewdoyle_com) August 27, 2022

I tillegg til at lesbiske kvinner mister rettigheter, og LGBTQI+-ideologien faktisk har blitt en trussel for homofiles rettigheter, har en rekke kvinnelige idrettsutøvere opplevd å bli utkonkurrert av menn som stiller i kvinneklassen.

Selv Jesus fremstilles som trans, og alle kandidatene til biskop­stillingen i Hamar er begeistret.

Kall meg gammeldags, men mitt syn er at når en politisk bevegelse blir ubestridelig, når visningen av dens symboler blir praktisk talt obligatorisk, og når enhver maktinstitusjon vaier med flagget, så bør vi være bekymret.

Den politiske klassen, staten og hæren har blitt politisert inn i en fullstendig regressiv, irrasjonell og autoritær tankegang som går under navnet Pride. Det er på tide å gjøre motstand. Blasfemikere, dere må gå sammen.

I Norge risikerer vi straff for å krenke de som faller innenfor den stadig økende definisjonen LGBTQI-gjengen. Dette er lagt inn unde paragraf 185.

De fleste som blir straffet for brudd på paragraf 185 er mennesker uten de største ressursene.

Men transaktivister blir ikke straffet for å beskrive lesbiske kvinner som ikke vil ha sex med menn som «seksuelle rasister». Det er heller ingen som tenker på å straffe politisk korrekte fedre som nekter sønnen sin å være en normal gutt.

Jeg er enig med Brendan O’Neill. Det er virkelig på tide å gjøre motstand mot denne ideologien.

Les også:

Hva er det lov til å si til transpersoner? Høyesterett avgjør