Redaksjonen er ser med stigende vantro og uro på hvordan offentlig pengebruk rundt klimatiltak, energiomstilling og “grønt industriløft” eskalerer i rasende fart. Men hvor mye penger skal egentlig myndighetene bruke på å oppfylle klimamålene fra Paris-avtalen, og “omstille” samfunnet vår til “nullutslippssamfunnet” frem mot 2050? Hvor mye penger er brukt til nå? Det må vel være av stor offentlig interesse?

Skrekken for klimakrisen har igjen skapt myndighetenes paniske samfunnseksperiment rundt grønn “energiomstilling”, “industriløft” og ønske om å virkeliggjøre “sirkulærøkonomi”. Dette genererer voldsomme kostnader for det offentlige, men også et enorm pengestrøm til private profitører som skal skape alle de grønne løsningene – og den pengestrømmen ser ut til å være endeløs. Jeg finner ingen tegn til hemninger, forsiktighet, regulerende systemer, konkrete tall eller bremsefunskjoner i offentlige dokumenter.

Regjeringen som aldri har penger nok til eldreomsorg, sykehus, pensjoner, politi og andre samfunnsfunksjoner, ser ut til å ha endeløst med penger til klima- og omstillingsformål. Dette genererer en hel rekke bekymringer: Hvor kommer pengene fra, hva nedprioriteres, hva er det budsjettert med frem mot 2050, og hvilke kontrollfunksjoner sørger for at klimapenger ikke blir sløst bort eller ender som ren korrupsjon? Kan du tenke deg en viktigere sak til debatt?

Påfallende nok finnes ikke noen slik økonomisk debatt, og ingen medier stiller kritiske spørsmål rundt pengebruken. Derfor tok jeg forfatterhatten på, og sendte et leserinnlegg til Aftenposten, VG, Dagbladet, Nettavisen, Dagsavisen og naturligvis NRK, for å se om de noe som taler klimaindustrien midt imot, og starte en uhyre viktig debatt.

Samtlige takket nei. Flere ganger. De hadde viktigere ting å sette søkelyset på, som hvalrossen Freya, sommerværet og denslags. Dette beviser at norske riksmedier ikke ønsker noen debatt om klimasaken eller den offentlige pengebruken som klimapolitikken generer – men det gjør Document.no.

Torsdag 25/8 publiserte vi første kommentar om klima-bobleøkonomien som nærmer seg kollapsen, og vil vi fortsette å grave i dette for å få myndighetene til å svare på hvor mye penger “grønt skifte” egentlig skal koste samfunnet og deg, på bekostning av hva. I mellomtiden kan du lese leserinnlegget andre media ikke ville sette på trykk eller ha noen debatt om. Det kommer her:

“Gi oss tallene for grønn omstilling, Støre og Solberg”
Regjeringen har lansert en gigantisk program for norsk havvind og grønn industrialisering av Norge for å oppnå nullutslipp i 2050. De lover skattebetalerne en «fornybarteventyr til havs, som skal skape strømoverskudd, arbeidsplasser og internasjonal knowhow vi kan eksportere» og en ny giv for å grønn-industrialisere Norge med offentlig «risikoavlastning». Javel, men hvor er tallgrunnlaget?

Jeg finner det ingen steder, i noen av regjeringens store planer og utredninger. I stedet finner jeg nedtonede forsikringer om at denne voldsomme og raske omstillingen blir dyr og vanskelig. Det har vi merket allerede. Men hvor dyr? Hvor er tallene?

Jeg finner endeløst med fagre løfter om en grønn fremtid, og forsikringer om hvor flott og billig «fornybart» og strøm vil bli engang i fremtiden. Jeg finner også rapporter og tall hentet fra grønne lobbyister med fri adgang til maktens korridorer, og har som yrke å selge gråstein i jakten på offentlig gull.

Det jeg ikke finner er konkrete tall, kortsiktig og langsiktig budsjett, totalsum, forsiktighet, avveininger, kost/nytte vurderinger eller bremsefunksjoner fra myndighetene rundt «grønn omstilling». Alt tallmaterialet mangler. Hvordan kan det være lovlig i offentlig forvaltning?

Vedtaksgrunnlaget kommer fra profitørene selv.

Det er de mektige klimaaktørene og vindkraft-profitørene som setter premissene for norsk energipolitikk og industripolitikk, slik jeg dokumenterer i boken min «Et Varslet Energisjokk og den Grønne Pengemølla Bak». Samtlige vedtak om å bygge landvind, havvind, karbonalgring, batterifabrikker, hydrogenfabrikker og resten av den grønne omstillingen gjennom offentlig «risikoavlastnig», er ikke bygget på tørre samfunnsøkonomiske og kvalitetssikrede tall, fra objektive offentlige kilder. Vedtakene er utelukkende bygget på tall, påstander og reklame levert av profitørenes egne lobbyister og PR-avdelinger.

Når politikerne vedtar Norges fremtid, så gjør de altså ikke dette på grunnlag av tall og fakta fra en offentlig instans som har kvalitetssikret og garantert for tallene og påstandene om kostnader, effekt, funksjon og fremtidig lønnsomhet.

Politikerne vedtar Norges fremtid og din økonomiske skjebne på grunnlag av tall levert av profitørene selv. Det er derfor Borten Moe nylig uttalte om utenlandskabler til DN: «Informasjonen vi fikk da beslutningenen ble tatt, var åpenbart feil». Nøyaktig det samme skjer rundt vindkraftindustrien, hydrogeninvestorer, batteriaktører og andre «klimatiltak». Når skal media begynne å skrive om dette problemet?

Forutsetningsfeil, tvangstanker og debattmotstand preger klimatiltak.

Den gigantiske grønne omstillingen norske politikere er rørende enige om, er bygget på forutsetningene at vi «må» være Europas batteri, og vi «må» oppfylle Paris-avtalen selv om Kina., Russland, India, Afrika og Sør-Amerika slipper. Men rent nøkternt finnes det en høyere prioritet for norsk forvaltning: Det de «må», er å levere befolkningen sine ærlige tall for hva dette vil koste å bygge, hva driften vil koste i fremtiden, og hva energi skal koste i fremtidens grønne samfunn. Hvordan kan man ellers påstå at «det blir dyrere å ikke omstille oss»?

Det er ikke bare tall og forsikringer om bærekraft som kommer fra vindbaronene og klimaprofitørene. De leverer også forsikringene om at deres produkter vil fungere og er «fornybare». Gigantiske oljesmurte industrimaskiner i betong, stål, kobber og kompositt, med kort levetid, tvilsom klimaeffekt og uavklart resikruleringspotensiale har ingenting med ”fornybart” å gjøre. Og det er ikke billig: Om bare femten år er de kostbare vindturbinene utslitt. Da må de rives, og det må settes opp nye, til evige kostnader. Det er en forbrukskarusell, og hva blir kostnadene for det? Hvor er budsjettet? Hvor er tallene?

Morten Svelle, seniorrådgiver for finans i stiftelsen Zero, sier til E24 den 25. juli at «Kull er billig og raskt å starte opp, men det er svært dyrt å drifte, mens fornybart krever større investeringer for å starte opp, men er veldig billig å drifte.» Med tanke på utilgjengeligheten på havet, er det frakoblet all logikk. Heller ikke han har et enste tall å vise til som ikke kommer fra vindkraftprofitørene selv.

Utallige batterifabrikker og hydrogenfabrikker er på tegnebrettet, og media flommer over av glisende profitører og deres politiske venner som fryder seg. Jeg har sett nok reklame. Nå vil jeg se tallene for byggekostnader, overføringskostnader, driftskostnader, vedlikeholdskostnader, balanseringskostnader, avbruddskostnader, stabiliseringskostnader, subsidiekostnader, avskrivningskostnader og opprydningskostnader.

Tre nye energiforsyninger skal på plass. Til hvilken kostnad?

Politikerne i EU og Norge har sverget å bygge en helt ny energiforsyning for fremtiden, og klimakrisen gjør at dette ikke kan gjøres forsiktig i småskala. I stedet må tre nye gigantiske infrastrukturer være på plass innen 2050 over hele Europa: En for sol- og vindkaft. En for batterier. Og en for hydrogen. Samtidig som den gamle «fossile» infrastrukturen opprettholdes for sikkerhets skyld og backup. Fire energi-infrastrukturer høres dyrt ut. Men hvor dyrt? Hva blir byggekostnadene? Hva blir driftskostnadene? Hva blir strømprisen?

Ingen politikere har lagt frem noen tall for totalkostnader eller driftkostnader. Det finnes ingen kostnadsberegninger, finansieringsplaner, anslag over driftskostnader, ressursbehov, eller hva energi vil koste forbrukerne i denne fremtiden som offentlige utredninger hyller ukritisk. Alt det økonomiske papirarbeidet mangler rundt «grønt skifte», og ingen media har etterspurt det. Hvorfor ikke? Pengebruk har konsekvenser – og det merker vi allerede på strømregningen, drivstoffregningen og CO2-avgifter. Hva vil fremtiden bringe? Publikum er fratatt informasjon.

Grønn kostnadskommisjon, nå!
Jeg har en utfordring til Regjeringen: Sett denne kolossalt kostbare og risikable grønne satsingen på vent i tre måneder, og nedsett en kostnadskomite bestående av økonomer frakoblet vindkraft-industriens og klimaprofitørenes maktnettverk, (hvis dere finner noen) og la dem fremlegge tallmaterialet som mangler rundt «grønn omstilling» og «Klimaplan 2030». Og la rapporten bli sertifisert og godkjent av riksrevisjonen før vi går videre.

En slik kostnadskommisjon må levere tall for risikovurdering, kost/nytteverdi, totalt kostnadsoverslag, driftkostnader, vedlikehold- og rresirkuleringskostnader samt fremtidig strømpris-overslag og total energitilgang når «grønt skifte» og elektrifiseringen angivelig står ferdig i 2050. Få tallene på bordet, så borgerne vet hva de skal forholde seg til, og vet hva de skal stemme for eller imot. Vi merker allerede at «omstillingen» er smertefull. Nå vil vi vite hvor smertefull den blir.

Fortell skattebetalerne hva regningen blir, for det er de som skal betale. Tre ganger har riksrevisjonen i Tyskland slaktet samfunnsøkonomien rundt vindkraft og «energiwende». Nå er det Norges tur å ta et «stort sprang», så gi oss tallgrunnlaget Støre og Solberg.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.