Jean-Michel Delacomptée. Foto: GaramiAA / CC BY-SA 4.0 / Wikimedia Commons (utsnitt).

At kvinner og menn er likestilt er en selvfølge! Men den pågående kulturelle revolusjonen har til hensikt å redusere mannen til sædcelle­produsent og syndebukk for alt som er galt i samfunnet generelt og for kvinnene spesielt. Det haster å ta den mannlige delen av befolkningen i forsvar. Det er temaet for denne månedlige kronikken.

Da Emmanuel Macron før presidentvalget i Frankrike i fjor presenterte sitt politiske program den 17. mars 2022, lovet han å sette kvinnesaken øverst på agendaen igjen hvis han ble gjenvalgt. Den bevegelsen som ble satt i gang under hans første femårsperiode, skal altså forsterkes. Det gjør han rett i. Men mennenes situasjon, derimot, er ikke et incitament for å dra i gang noe bestemt program. Ingen tenker på at også de, og særlig de unge mennene, burde være gjenstand for en prioritert satsning. Samtidig krever situasjonen at noen interesserer seg for dem, for det haster …

Å forsvare mennene betyr ikke på noen måte at kvinnene bør fratas statusen de har oppnådd. Men selv om jeg ikke har noen forhåpning om at det nytter å reetablere et minimum av likevekt og klarsyn i tilnærmingen til det som tas opp i denne artikkelen – medvinden kvinnenes posisjon seiler på er altfor sterk – må vi spørre: Hva er mennenes fremtid i et samfunn som dag etter dag anstrenger seg for å nedvurdere hans evner, forkrøple funksjonene, tømme dem for verdi, svekke omdømmet, og om mulig dekonstruere det han er, det vil si ødelegge selve grunnlaget for hans eksistens på jorden?

Vi er kommet til et punkt som var utenkelig for en tiårs tid siden; nå anses menn som uakseptable hindringer på veien til en perfekt likhet mellom kjønnene; en likhet som med historisk nødvendighet skal tvinge seg frem en dag. En ny æra da mennene – i den grad de er seg bevisst alle feiltrinnene de stilles til ansvar for, det knusende ansvaret de har for alt galt de har gjort, den utilgivelige synden å være dominerende – det er de også alene om – samt de uhyrlige privilegiene de har gjort seg skyldig i – vil spørre om de i grunnen fortsatt kan være til nytte i verden slik den fremstår, og undres om de fortsatt er ønsket, eller ganske enkelt begjært. I tillegg til å måtte si seg skyldig i feilgrepene, anklagene, forbrytelsene, må de ikke engang prøve å protestere, da vil en overveldende brottsjø av fornærmelser og indignerte fordømmelser bli slynget mot dem.

Det er nesten umulig for en mann som vil ta mennene i forsvar, å bli hørt. Ikke det at han tvinges til taushet av lover eller en åpenlys mur av taushet; menn kan fortsatt utgi bøker, artikler og blogger for å argumentere på vegne av sitt eget kjønn. Vanskeligheten består i å finne noen som vil lese og lytte til det han har på hjertet. En kvinne som er modig nok til å støtte mennenes sak, har den nødvendige legitimiteten til at hun kan uttale seg høyt og klart i mediene – men det monner ikke stort fordi argumentene går på tvers av vindretningen og rett i glemmeboken. Det er bare helt marginalt at mannens meninger får samme oppmerksomhet. Hans argumenter er kjent døde og maktesløse i utgangspunktet. De følger det samme helningen som fører mennene til en fiks ferdig fremtid: Avlsdyrets som kan byttes ut med kunstig inseminasjons­teknologi, en familiemedhjelper hvis ingen andre melder seg, eller vikarierende barneoppdrager; han er en besværlig person, underordnet, tvilsom, med naturlige tilbøyeligheter til overgrep og mishandling. Kort sagt, en parasitt med sans for å skade andre.

Sannheten er at å ta til orde for mennene er et sjansespill. Man må orke stå imot bøtter med skjellsord. Motreaksjonene er en nesten av pavlovsk karakter, men det er viktig å forsøke å analysere reaksjonene, fordi de bekrefter at terrenget er så minebelagt at det utløser en kvinnelig revolusjon med intens og vedvarende sperreild (artilleri, bombekastere, med mere), men det er ikke fiendtlig ment, nei da, det er uttrykk for en demokratisk innstilling. En revolusjon, altså, og ikke ganske enkelt evolusjon.

En radikal forvandling hvis opphav strømmer fra en kilde av ideer som endelig har åpenbart seg som sannheter, og derfor er udiskutable. For slik er den religiøse karakteren i denne ideologien som mener seg å være på høyde med et ugjendrivelig evangelium; den gir inspirasjon og uimotståelige impulser til en revolusjon som smykker seg med den mest moderne modernitet. Derfor er patriarkatet, som er avslørt som selve ulikhetens matrise mellom kjønnene og derfor sparkes rundt på den offisielle kampplassen, et uttrykk for den manglende refleksjonen som preger denne ideologien. For hvis man nekter å analysere det teoretiske grunnlaget for en gjeldende ideologisk trosforestilling, er det i seg selv en bekreftelse på dens religiøse dimensjon. Dette er ikke sagt for å insinuere at patriarkatet fortjener syndsforlatelse, men å hevde at den per definisjon er giftig i sin helhet, fører bare til at man selv unngår spørsmålene og uhindret kan bygge på et dogme som ikke må rettferdiggjøre seg overfor motforestillinger. Slik fødes og blomstrer trosartiklene, som i ly av sin innbydende overflate gir føde til de ulike politiske ideologiene som er i støpeskjeen.

Faren ved denne typen «fremskritt» er at de beveger seg fremover med bind for øynene uten å bry seg om ulykkene de er opphav til. Mellom kommunismens skinnende gårsdag og de ariske erobringene av livsrommet (Lebensraum), ga det forrige århundret nok av eksempler til at man automatisk forbinder dette selverklært dydige fremskrittet med dem.

Ja, selvsagt utelukker Europa kategorisk å gripe tilbake til slike vulgære og tyranniske metoder for å realisere sine moralske mål. Nå tas andre metoder i bruk; ved hjelp av en rigorøs, demonstrativ og inkluderende juridisk praksis skal en perfekt likhet mellom kvinner og menn bankes igjennom, og også mellom alle borgere i de europeiske samfunnene. Edle mål, men de er problematiske. Etter det 20. århundrets to former for revolusjon som nesten fikk kontinentet til å forblø, vil den tredje revolusjonen tvinge seg frem under dekke av en allesteds­nærværende dydighet; langsom, temperert, og nesten umerkelig. Vi er deltagere i en revolusjon som vil innføre urettmessige regler, uten øye for egne mangler, og det hele serveres under et dekke av likhet.

Å fremme mannens sak vil si å undersøke saklig hva som skjer med hans fremtid, som er en dødvinkel i denne radikale forvandlingen der spontan motstand møtes med forakt og fremtidige og ukjente konsekvenser.

En månedlig kronikk kan selvsagt ikke ta for seg dette temaet på en uttømmende måte, men den kan være en spore til å stille viktige spørsmål om mannens plass i et fremtidig samfunn, den kan åpne muligheter for å analysere spørsmål som melder seg underveis. Det er en oppgave denne kronikken kan ivareta, ikke minst fordi det finnes et politisk tomrom det er en plikt å fylle.

* * *

Jean-Michel Delacomptée er essayist og forfatter. Han skriver for det franske nettstedet og månedsmagasinet Le Causeur, og i 2021 kom hans siste bok Les hommes et les femmes: Notes sur l’esprit du temps (Menn og kvinner – betraktninger om tidsånden, o.a.) ut på Fayard.

Dette er den første i en serie artikler der han tar for seg mannens situasjon i Frankrike og Europa. Artikkelen offentliggjøres på norsk med tillatelse fra Le Causeurs redaktør Élisabeth Lévy, og er oversatt av Hanne Herrman.