Dagens kritikere og kunstforståsegpåere eksellerer i den samme meningstomme språkbruken når det gjelder Jan Groths intetsigende streker. Det er som om de ikke lenger bryr seg om kunstgjenstandens eget uttrykk, men er mer opptatt av å skrive om sitt eget følelsesliv. Egentlig er det ikke så merkelig, for mesteparten av samtidskunsten har heller ikke så mye å by på.