NRK forkynner at «sentrumskandidaten» vant mot ytre høyre-kandidaten. (Hvis NTB skal være storsinnet kaller de henne høyrepopulist.) Med slike begreper er prosessen selvforklarende: Det gode mot det onde. Det rystende må da være at den onde fikk 42 prosent. (Er det virkelig så mange onde velgere?)

Journalistene ror og skifter tyngde på bena. De unge jentene på valgvake i Oslo er snakkende automater: -Demokratiet vant, for Le Pen var for Putin, mot Ukraina og mot EU dvs Europa. Dette er en assosiasjonsrekke som opphever alle distinksjoner. Den kan minne om samme trajectory – bane – som muslimene som demonstrerte mot Paludan: Han ville krenke den hellige boken og hvilke normalt menneske vil det? Etter at hundre politifolk er skadet sier justisminister Morgan Johansson at han forstår deres følelser. Han deserterer fra rettsstaten etter at den var blitt utsatt for det alvorligste angrepet hittil.

Men det samme gjorde Macron to dager før valget da han besøkte Saint-Denis utenfor Paris. Der bor det to millioner mennesker. Det er ikke Frankrike, men Macron ble mottatt som en helt. De forsto hvorfor han kom: For å vise at han sto på deres side mot den onde Le Pen.

Logikken til den svenske justisministeren og muslimene er av samme alen som iranerne som demonstrerte mot Paludan. De hadde svaret klart: Bak Paludan står den store patronen: Israel.

Fra demonstrasjon i Teheran 15. april

Hvis du synes dette er drøyt, hva med Sverige?

-Brenn den som brenner Koranen. Det lyder som en kjekk oppskrift og kanskje Morgan Johansson ville sagt seg enig i den også? Den er logisk og konsekvent. Det er i det minste den «bane» han har sluttet seg til og det vil være for sent å hoppe av når man begynner å brenne mennesker i stedet for bøker.

Det er en forvirret danske som brenner en bok, mens Sveriges justisminister holder med de som vil brenne mennesker. Slik kan det oppsummeres og slik oppførte også Macron seg i Saint-Denis.

Houellebecq får rett.

Ved å kalle dem «svake» avslører politikerne seg, De vet godt at de tar den sterkestes parti. Den som er villig til å bruke vold for å få viljen sin.

Egentlig åpner de døren for en revolusjonær situasjon, men de gir «de andre» skylden og kaller dem ytre høyre.

Det er en manøver som skal tildekke deres eget svik.

Av unnfallenhet og opportunisme tar de voldskulturens parti og unnskylder den som svak og sårbar. Dette er det største forræderiet. Noe annet ord finnes ikke for å gjøre overgriper til offer og rettferdiggjøre bruk av vold i vårt samfunn. De representerer staten, men holder med eller forstår de som utfordrer statens voldsmonopol.

Disse motsetningene og rystelsene slår ekstra hardt i et samfunn som opplevde en ekte revolusjon. Selvfølgelig er franskmennene klar over parallellen til fortiden. De gule vestene er revolusjonens sans culottes, og de blir behandlet som dem av Macron og klassen bak ham.

Du vil aldri få våre journalister og eksperter til å innrømme de historiske parallellene, men motsetningene som bygger seg opp handler om klasse, kulturell og økonomisk overlegenhet og forakt.

Macron representerer første og annenstanden, kirken og adelen, mens en stor taus tredjestand sliter for i det hele tatt å komme til orde. Det er derfor EU vedtar Digital Services Act. Tredjestanden skal gis munnkurv.

For å overdøve disse parallellene må eliten snakke om en annen revolusjon, kontrarevolusjonen, kalt nasjonalsosialisme. Men hvor lenge holder en slik dupering når eliten er i allianse med en importert voldskultur og religiøs ideologi?

Humor hjelper og teamet som lager videoer av Hitler i bunkeren er med på å vise hvor liten relevans en slik sammenligning med nazismen har.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.