Gerard Baker. Stillbilde: Page Society / YouTube.

De samstemte reaksjonene på Russlands krigføring i Ukraina har skapt en underlig stemning av triumf i Vesten, men det er det ingen grunn til, hevder Wall Street Journals tidligere sjefredaktør Gerard Baker.

Denne selvgodheten, som også kom til uttrykk i Joe Bidens tale sist tirsdag om nasjonens tilstand, er fullstendig malplassert etter år med pasifistisk ønsketenkning og manglende evne til avskrekking, skriver Baker i en kronikk i The Times.

I talen hadde den amerikanske presidenten ikke noe godt svar på Russlands invasjon, hevder han:

Biden did not pledge to do what was necessary to roll back Putin’s aggression. He did not explain what the US and its allies expect to achieve in the coming weeks — and at what cost. Instead he just offered a sunny assurance that, in the end, thanks to American-led sanctions and the brave resistance of the Ukrainian people, everything would work out fine.

Tilgi meg hvis jeg ikke deltar i feiringen, skriver den tidligere Wall Street Journal-redaktøren, som synes det ikke sømmer seg med selvgodhet når det er ukrainerne som kjemper.

Baker anklager europeerne for tankeløshet, men finner det spesielt ukledelig at nettopp Biden ordlegger seg på denne måten. «Veien til Ukraina-krigen var brolagt med Bidens fiaskoer», mener han – ikke minst på grunn av manglende evne til avskrekking:

For the last year the objective of policy of the US and its allies towards Russia has been deterrence. The aim of deterrence is to stop someone from doing something; if they go ahead and do the thing you were supposed to be deterring, it means your policy has failed. It’s not cause for celebration.

Avskrekkingen virket ikke fordi den manglet troverdighet, hevder Baker. Verden hadde dessuten lenge ignorert Putins aggresjon til fordel for grønne drømmer:

If we had spent as much time listening to the revanchist threats of a territorially ambitious autocrat with nuclear weapons as we did to the holy rage of a secular girl-saint from Sweden, we might have avoided the carnage we see in Kyiv and Kharkiv.

Eksemplene på unnfallenheten er mange og strekker seg over lang tid:

The escalating violations are so familiar we can recite them by rote: Abkhazia, South Ossetia, Crimea, Donbas, Syria. The West’s response to each was narrow economic self-interest dressed up in wishful pacifism.

Biden hadde knapt satt seg i presidentstolen før han svekket sin egen avskrekkingsevne vis-à-vis Putin, og siden gikk det slag i slag:

One of the Biden administration’s first acts on taking office was to remove sanctions that had been planned over Nord Stream 2, the gas pipeline that funds Russia’s ambitions. Last July Putin laid out his theory that Russians and Ukrainians belong together. A few weeks later, Biden executed a chaotic retreat of American forces from Afghanistan, indicating precisely how much military commitment to the cause of freedom he was willing to make.

Nådestøtet for avskrekkingsevnen kom like før årsskiftet:

In case there was any lingering uncertainty in the Russian leader’s mind, Biden then said in December, as Russian troops were massing on the Ukraine border, that there would be no US military response. As Condoleezza Rice, the former secretary of state, told me just before the invasion, publicly taking military options completely off the table was a mistake.

De som mener at Trump ville ha forhindret Russlands invasjon, bør kanskje spørre seg om det er fordi han ville ha gitt russerne det de ønsket uten at de hadde trengt å bruke makt, skriver Baker.

Analysen hans reiser spørsmålet om Trump kunne ha gitt Putin noe han var tilfreds med, ledsaget av kraftige trusler, og om det i så fall ville ha vært noen dårligere løsning eller uakseptabelt for Vesten. Biden har tilsynelatende hverken hatt noen gulrøtter eller pisker verdt betegnelsen i sin verktøykasse, og ikke hatt noen nevneverdig evne til å lese motparten.

Men i stedet for å erkjenne dette, innbiller vi oss selv ting:

Now we are supposed to be shocked that Putin has invaded, and to explain away our own failure we speculate that it must be because the Russian leader has gone mad.

Vi har latt ukrainerne i stikken, fastslår Baker:

We encouraged Ukrainians to believe they belonged with the West but without having the guts to put our resources — or EU or Nato membership — where our mouths were.

Kanskje har vi flaks, sånn at Putin faller for eget grep, men vi burde slutte med ønsketenkningen, avslutter han.

 

 

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.