Går vi et par-tre generasjoner tilbake i tid, var det folk som polfarerne Nansen og Amundsen nordmenn så opp til som helter. De fleste gutter i min generasjon, vi som var unge på 1960-tallet, har typisk skrevet norsk stil om de nevnte, alternativt om Thor Heyerdal, og i det hele tatt bar datiden ennå preg av beundring for «store menn og deres gjerninger». Etter 1968 endret dette seg i antihelt-retning; naturligvis ikke brått, men sånn litt etter litt, til man endte opp med en moteriktig «forakt for svakhet er fascisme»-fordømmelse av klassiske verdier.

Nå er det imidlertid uomtvistelig at mennesker til alle tider har behov for forbilder, enten disse kalles helter eller ikke. Selv Det nye Norge er intet unntak i så måte. Hvordan samtidens mektige nominerer kandidater til Nobels fredspris og utpeker en vinner, er gode eksempler i så måte, og på det mer beskjedne plan merker vi oss kåringen av Årets Bodøværing og lignende hedersbetegnelser. Dessuten har jo Norge i de senere år kjøpt seg status som humanitær stormakt – selv fossile penger kan åpne for strålende muligheter hvis bare brukerne er aktivistiske nok i fordelingen av dem – og ikke minst gjennom intens profilering av «norske politiske verdier» har et nytt heltebilde vokst frem gjennom kompetent samarbeid mellom våre ulike makteliter. Det er dette vekselspillet mellom våre gjerninger i utlandet og omtalen av samme på hjemmebane jeg i dag gjerne ville ta en smått sorg-munter titt på, forhåpentlig uten å bli altfor beskt Ibsensk i omtalen av disse Peer Gynts etterfølgere. Siden Midtøsten av uutgrunnelige grunner (måtte bare si det; trolig er vår kristne fortid viktigere for denne norske spesialinteressen enn allment erkjent) spiller så stor rolle i vår utenrikspolitikk, og medienes holdning til konfliktene der er avslørende for den norske lederkastens sneversyn, velger jeg å ta eksemplene fra dette området.

Helt siden 90-tallet har våre medier forsikret oss om at et norskledet søk etter en levedyktig tostatsløsning på konflikten mellom Israel (som alle nordmenn flasket opp på Aftenposten og NRK vet er den store, stygge ulven) og Palestina (de evige flyktningenes land, altså parten vi skal synes synd på og holde med) er avgjørende for mulighetene for varig fred i regionen. Blant mange nordmenn som har gitt bidrag til å «løse» dette mest kroniske av alle politiske problemer (kronisk uløst fordi man utenfra har holdt saken varm i stedet for å gi partene beskjed om at gjort er gjort og spist er spist; vi forholder oss ikke til realitetene der nede på samme pragmatiske måte som det er gjort etter andre kriger), inntok for en tretti års tid siden Ap-politikeren og diplomaten Terje Rød-Larsen en spesielt verdig plass. Han hadde nylig forhandlet frem den berømte, senere beryktede, Oslo-avtalen for fred i Midtøsten, hvoretter Torbjørn Jagland i 1996, med aldri sviktende talent for politiske og personalmessige feilvalg, bad ham bli planleggingsminister (stopp en hal og trekk inn odøren av ordet; kan man tenke seg noe mer oppstyltret tøvete?). Det varte ikke mer enn en drøy måned før avsløringer av økonomisk lurendreieri avbrøt statsrådskarrieren, og siden har det vist seg at den samme toppdiplomaten også internasjonalt utviklet vaner som ikke akkurat er tillitskapende. Følgelig er det i norsk offentlighet blitt merkelig stille om denne tidligere gromgutten.

Alt dette fór gjennom hodet på meg da jeg for noen uker siden kom til å se en Dagsrevy-sending der oppslaget var av samme heltedyrkende slag som vi kjente igjen fra Rød-Larsens storhetstid. Denne gang var Tor Wennesland nordmannen som, tross alle vansker og mot alle odds, skulle «forhandle frem fred der nede mens andre 69-åringer går av med pensjon». Ikke overraskende stilte alltid aktive Sidsel Wold som intervjuer; det var i det hele tatt typisk NRK-stil over både innhold og form.

Kairo, Egypt 12.03.2019.
Bilde fra mars 2019 av Tor Wennesland, som er utnevnt til FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten.
Foto: Guri Solberg/UD / NTB

FNs spesialutsending, diplomaten med embetseksamen fra Menighetsfakultetet, mannen som aldri gir opp i kampen for det gode, lyktes sammen med NRK-journalisten i å få frem alle de typiske poengene. Begge snakket om «Israels brudd mot folkeretten» og «ulovlig okkupasjon» og gav ikke ens uttrykk for skygge av tvil om hvem som hadde skyld i at «fredsarbeidet ennå ikke hadde lyktes». Skjønt nå ante man kanskje et lite lys i enden av tunnelen, var det tålmodige NRK-budskapet, for endelig hadde et regimeskifte kommet i både USA og Israel. Trump og Nethanyahu var borte, må vite, og da kunne kanskje norsk diplomatisk profesjonalitet igjen skape internasjonalt håp?

Malen har på mange måter vært den samme i over 70 år, siden Trygve Lie ble valgt til FNs første generalsekretær: Se på og gled dere, velgere, kjenn dere stolte over hva Ap-diplomater får til om bare Norge fortsetter å opprettholde en høy internasjonal profil som fredsskaper!

For meg er denne formen for norsk politisk journalistikk så kvalmende at jeg knapt har ord. Et lite sjikt av såkalte elitediplomater, stort sett rekruttert fra rugekassene AUF og Unge Høyre, lever livet rundt omkring og spiller det store internasjonale spillet mens omgivelsene ser på, trolig smått måpende over at et lite land kan opptre med en slik blanding av troskyldighet, suffisanse og monetær raushet. For den norske pengekisten er aldri tom når det er snakk om ressurser til internasjonalt godhetsarbeid, her er det bare å peise på.

Noen ord skal tillegges om spesialutsendingen som så reservasjonsløst ble portrettert som modell for dagens maktlystne partiungdommer, for å underbygge at det ikke bare er gammelt agg som gjør at jeg trekker inn nettopp Arbeiderpartiet i ironiseringen over det norske «humanistiske diplomatiet». Wennesland har tilhørt Ap all sin tid, så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, iallfall siden han var opprørsk student ved Menighetsfakultetet på det radikale 70-tallet, og tilhørigheten til sosialdemokratiet har neppe hemmet ham under hoppingen til stadig «fetere kall» innen det statlige og ikke-statlige norske diplomatiet. Mannen har gått i Rød-Larsens fotspor og legger for dagen akkurat samme offisielle norske besserwisser-retorikk overfor dem som daglig lever med palestinsk terrorisme tett innpå kroppen, Israels jøder. For øvrig gir han på alle måter inntrykk av å ha levd et godt liv som representant for norsk internasjonal sjenerøsitet, dimensjonen ved vår utenrikspolitikk som har gjort oss til varig formann i «giverlandsgruppen» og andre sløsefora. 

Et lite siste moment vedrørende terror ble også nevnt i NRK-reportasjen, og inntrykket var at man derved furnerte toppdiplomaten med et slags privat etisk-ideologisk panser som ville sørge for at all eventuell kritikk prellet av: Det ble i en bisetning nevnt at diplomatens to sønner hadde vært på Utøya 22. juli 2011, «så jeg vet hva terror er», sa han ettertenksomt. Takk og pris ble ingen av Wenneslands barn rammet fysisk av det som da skjedde – om dette hersker ingen som helst uenighet –, men at akkurat denne delen av mannens bakgrunn skulle forlene ham med noen spesiell autoritet, klarer jeg ikke å se. Hans sidestilling av israelsk og palestinsk adferd på området («befolkningen på begge sider har vært utsatt for terror») forekom meg isteden svært lemfeldig. Palestinske grupper har i tiår målrettet angrepet sivile – israelere og andre, men fortrinnsvis jøder – mens Israels militære styrker tvert imot har anstrengt seg for å unngå sivile krigsofre. I den norske offisielle fortellingen om konflikten glimrer denne balanseringen med sitt fravær.

NRK-perspektivet vi ble gitt om «pensjonisten som vil skape fred», var typisk norsk propaganda, intet mindre. Tenk over dette neste gang du hører den norske mediale og/eller politiske eliten okke seg over hvordan det står til med nyhetsdekningen andre steder. Det Marienlysts og Akersgatas «fineste» er eksperter på, er å overse bjelken i eget øye samtidig som de i detalj beskriver flis og annen styggedom i nestens. Det hele er del av et hyklersk spill som gjør det ugreit å være norsk, men heldigvis vet vi jo at det finnes også andre idealer i vårt land enn det Aftenposten og NRK gir til beste.

 

 

 

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.