Sveriges nye sivilminister, Ida Karkiainen, skal ha hatt forbindelser til det nazistiske hvite maktmiljøet. Men den virkelige forargelsen er ikke hva ministeren muligens gjorde som 16-åring, men hvordan de samme forfatterne som ellers ser nazister overalt, nå forsvarer henne.

«Adolf visste vad han skulle göra med dessa as, han byggde rum och fyllde dem med gas.»

Slik begynner sangen som Sveriges sivilminister Ida Karkiainens samboer Mattias Lind har skrevet teksten til. Det avslører Nyheter Idag. Lind er i dag trommis i bandet Raubtier, låten er en cover av nazibandet Pluton Svea, og Karkiainen har innrømmet at hvit-makt-musikk noen ganger kan ha blitt spilt i deres felles hjem.

Det var også Nyheter Idag som først avslørte bildet der en 16 år gammel Karkiainen gjør en Hitler-hilsen. Men den nå 33 år gamle sivilministeren har gjentatte ganger avvist at hun hadde noen tilknytning til hvit-makt-miljøet, blant annet i et intervju med TV4, og statsminister Magdalena Andersson har forsvart sin statsråd, som hun sier hun har full tillit til. Statsministeren har kalt sivilministerens gest «dypt historieløs og ekstremt upassende», men samtidig sagt at det ikke var et problem fordi det «ikke gjenspeiler hennes verdier».

Bildet er ikke problemet

Egentlig er ikke selve bildet det store problemet her. Det er nemlig helt umulig å vite om det er slik at Ida Karkiainen virkelig gjør en Hitler-hilsen, vi vet ingenting om konteksten og absolutt ingenting om hennes intensjoner og verdier.

På den annen side kan det anses som nesten umulig å leve med en person i mange år uten å forstå at personen er en nasjonalsosialist og en beundrer av Hitler. Karkiainen har sannsynligvis ikke nazistiske verdier, men moralen hennes ser ut til å være plastisk nok til å dele livet med en nazist.

(S) forsvarer sitt – ved hjelp av media

Det er heller ikke overraskende at en sosialdemokratisk statsminister klassifiserer en partifelles Hitler-hilsen som en manifestasjon av ungdommelig mangel på forståelse. Det ligger i Socialdemokraternas DNA å forsvare sitt, uansett hva som skjedde og uansett at de ville jage medlemmer av andre partier til verdens ende for akkurat den samme handlingen.

Mer bekymringsfullt er hvordan svenske medieprofiler har håndtert sivilministerens Hitler-gate. Nå leveres relativiseringer på samlebånd av journalister og skribenter som vanligvis stempler enhver migrasjonskritisk mening og det minste avvik fra det (venstre)politisk korrekte som høyreekstremisme, fascisme og nazisme.

For Henrik Arnstad, som ellers vier hverdagen sin til å angripe nazistene han ser ut til å se overalt, er nazisme og Hitler-hyllest plutselig ikke noe å begeistres over i det hele tatt:

– De spelade en låt som inleddes med ”Deutschland über alles” och hela golvet heilade. Det var obehagligt men andelen nazister bland dessa östermalmsyngel var typ noll, skriver Arnstad når han tvitrer om sitt eget diskotekbesøk som 16-åring.

Den liberale lederskribenten Erik Helmerson sier i Dagens Nyheter at det ville være ille om vi dømmer folk ut fra de dummeste tingene de gjorde som tenåringer, og på Twitter lanserer han ideen om at statsråden kun har vært en normal tenåring:

– Om hon enstaka gånger gjorde en tabugrej på fyllan låter hon mer som tonåring än som nazist, skriver Helmerson.

Robert Sundberg ved sosialdemokratiske Dalademokraten holder seg til forklaringen om at Karkiainen vokste opp i en liten by i Norrland. Om Sundberg mener at det er nordlendinger, bygdefolk eller de som drikker for mye som er nazister, er uklart, men det er tilsynelatende nesten umulig å ikke omgås nazister for dem som ikke bor i storbyen:

– Karkiainen har under sin uppväxt i Haparanda vistats i miljöer där tydligen hårdrock varit central form av musik och musikkultur. I det ingår låttexter med delvis tvivelaktigt innehåll och symboler som kan tolkas som dåliga i olika avseenden. [—] I en liten orts miljö finns alla slags personer och åsikter. De som är där möter alla i ett samhälle. Några av dem har extrema åsikter och symboler och uttryck för det. En person som vistas i eller växer upp i en stor stad har större möjlighet att umgås med främst liknande personer som den själv i åsikter och intressen, skriver Sundberg.

Nazisme er ikke normal «ungdommelig mangel på forståelse»

Selv er jeg oppvokst i en liten by i Norrland og tilhører samme generasjon som Arnstad, Helmerson og Sundberg, men jeg har aldri sett noen gjøre Hitler-hilsener eller spille musikk som feirer Holocaust – verken på diskotekgulv eller under private fester. Forklaringen på dette er enkel: Nazisme var aldri, og er ikke, normal ungdommelig mangel på forståelse.

En leder i Göteborgs-Posten lurer på om det er rimelig å forvente at «politikere holder godt øye med hvilken musikk som spilles på fester der de har vært» – men det er det heller ingen som krever. På den annen side: Er det rimelig å forvente at en som besitter et intellekt som er sterkt nok til å bli minister til slutt, har evnen til å merke seg at personen hun bor med, er nazist og hyller Hitler?

For meg er det fremfor alt dobbeltmoralen som plager: Mediene kan la en sosialdemokratisk politiker slippe unna med noe de ville ha krevd umiddelbar avgang for dersom politikeren hadde vært kristdemokrat, sverigedemokrat eller moderat. Det er ikke bare et stort hykleri, men også et tegn på at mediene ikke tar sitt oppdrag på alvor og at objektivitet har veket for frykt for konflikt: «Don’t bite the hand that feeds you».

Men det er der vi er i dag. Socialdemokraterna er et maktparti, og for sosialdemokratene gjelder derfor spesielle regler. Og for skribenten som ønsker seg en fortsatt karriere, er det viktig å holde seg på god fot med makthaverne.

Disse innsiktene kommer kanskje ikke som et sjokk for noen, men det er fortsatt dypt bekymringsfullt for fremtiden.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.