Katerina Janouch er en svensk forfatter og skribent, med bakgrunn fra det tidligere Øst-Europa. Nå kjenner hun på gufset fra fortiden. 

«Att tusentals från 1. december skulle bli andra klassens medborgare i Sverige – vem hade någonsin kunnat tro att det skulle hända? Jag vaknar nu varje morgon med en känsla av att jag befinner mig i en mardröm. Sverige, mitt Sverige, vad är det som händer med dig?«. 

Katerina Janouch setter antakelig ord på det som mange kjenner på, både i Sverige og mange vestlige, tidligere relativt velfungerende demokratier. Kontrolltiltakene og segregeringen som nå innføres med inngripende tiltak og innenlandske vaskinesertifikat hører ikke hjemme i demokratiske samfunn. Punktum. 

I nærmere en uke har nå svenske innbyggere som ikke har takket ja til vaksine mot covid 19, blitt utestengt fra forsamlinger, idrettshaller og konserter. Spisesteder følger snart på. Passet lyser kun grønt ved vaksinering, immunitet eller test teller ikke. Dette er Sverige så vidt jeg vet alene om i Europa, selv om utestengelsen av uvaksinerte fra samfunnet er langt mer omfattende i andre land. Vaksinepass er innført på kollektivtransport, arbeidsplasser, studiesteder, alt av kulturaktiviteter, restauranter, kjøpesentre – og de uvaksinerte har blitt påført strenge restriksjoner, også i forhold til opphold utendørs og besøk og sammenkomster i private hjem.

Katerina Janouch peker på at de fleste svensker har ingen anelse om hvordan det er å leve i et diktatur, der enkeltmennesker i prinsippet er rettsløse stilt overfor en tyrann som kan endre lovene slik det passer og der den enkelte bare er en liten skrue i maskineriet. Det hender ikke her – og det hender ikke meg. De fullvaksinerte har fortsatt lave skuldre; de får jo fortsatt glede seg over konserter og idrettsarrangementer – enn så lenge. Snart er det klart for både tredje og fjerde sprøyte – og mange vegrer seg for å ta en vaksine flere ganger i året, mot en sykdom som for de aller, aller fleste ikke rammer hardere enn en influensa..

«Jeg stoler på myndighetene» har blitt en vanlig frase, også i Norge, dersom man skulle våge seg fram med et spørsmål eller en kritisk bemerkning. Det er staten som vet best, og det er de som besitter alle (de korrekte) faktaene. Så også i Sverige. Systemkritikk skal vi ikke ha noe av, og på tross av at vi nå vet at fullvaksinerte både driver smitte og selv kan bli smittet, så spiller disse faktaene ingen rolle når myndighetene har besluttet at det er de uvaksinerte som skal bære byrden. Til enhvert tid uvaksinerte, blir jo det korrekte å si, ettersom fullvaksinert er et bevegelig mål. 

Svært mange er mer engstelige for å havne i bås med såkalte «konspirasjonsteoretikere» enn å undersøke nærmere og ta innover seg at myndighetene ikke forteller sannheten. Det siste året har vi sett angiveri mot naboer og splitt og hersk og propaganda fra myndighetene – de behandler innbyggerne som uforstandige små barn. Janouch, med sin bakgrunn, er rystet og avslutter sin kronikk slik: 

«Och att vara andra klassens medborgare är en känsla jag känner igen från barndomens kommunistland. Det är det sista jag trodde jag skulle tvingas erfara igen i mitt liv. Att känna sig mindre värd. Exkluderad. Diskriminerad, av staten! Men också betraktad som mindre värd av helt vanliga människor. Som njuter av att ha fått klapp på huvudet av storebror Folkhälsomyndigheten och nu manifesterar detta genom att trycka ner andra. Ni hade varit utmärkta medborgare i DDR. Grannar som angav sina grannar. Medmänniskor som högg andra medmänniskor i ryggen. Hjärntvätten har fungerat succéartat med er. Vi sa att staten vill ha ökad kontroll. Vi fick rätt. Det är ökad kontroll det handlar om. Och vi har ännu inte sett slutet.»

Minnen av kommunismen vaknar till liv när Sverige inför medicinsk apartheid | Katerina Magasin

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.