En av Amsterdams store sønner har lagt ned taktstokken for godt. Bernard Haitink var høyt elsket av publikum, men særlig av orkestermusikere og sangere for sin mildhet og grundighet. Det to siste egenskapene gjør at jeg synes flere av hans inspillinger er for kjedelige. Andre ganger er det nettopp den rolige, udramatiske tilnærmingen som gjør det mulig for meg å holde ut et verk som i partituet spriker i alle retninger. Slik er det blant annet med Mahlers sjette symfoni, som vi her hører med Concertgebouw-orkesteret.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂