Klimaet er tilbake på agendaen for makthavere rundt om i verden. Men kravene til landene er høye, og i forkant av det kommende toppmøtet COP26 foreslås det at demokratiet må begrenses – for å redde klimaet.

FNs klimakonferanse (COP26) arrangeres i den skotske byen Glasgow mellom 30. oktober og 12. november 2021. I forkant av COP26 forventes det at alle land presenterer nye nasjonale klimaforpliktelser, såkalte NDCs (Nationally Determined Contribution).

Årets møte vil være første gang siden Paris-avtalen, undertegnet i 2015, at land vil presentere slike nye nasjonale klimaforpliktelser. Sammen må landene iverksette tiltak som viser at verden oppnår Paris-avtalens mål om å holde temperaturøkningen under 1,5 grader –sammenlignet med førindustrielt nivå.

Les mer: John Kerry tror ikke verden vil nå kutt­målene etter klima­toppmøtet 

Les mer: Vladimir Putin dropper klimatoppmøtet i Glasgow

Paris-avtalen er en juridisk bindende klimaavtale som skal være en pådriver for den omstillingen klimaendringene krever, og skape det som i avtalen presenteres som «en bærekraftig fremtid». Men målene landene har forpliktet seg til å nå, er høye, og hvis Paris-avtalen skal oppfylles, kreves det drastiske endringer for landenes innbyggere.

Skillevei mellom sosiale systemer

På den svenske regjeringens nettsted kan du lese følgende i presentasjonen av Paris-avtalen:

”Vi står idag vid ett vägskäl mellan två olika globala samhällssystem – ett som fortsatt bygger på fossila bränslen och ett som bygger på hållbara, långsiktigt klimatsmarta lösningar. Möjligheten att nå Parisavtalets mål hänger nu på vilken riktning världens nationer väljer att ta.”

Legg gjerne merke til ordvalget i hvordan de «to sosiale systemene» beskrives.

De nordiske landene har tatt et klart standpunkt – de vil være best i klassen og kunne skryte av å «redde klimaet». Men når man nå møtes under COP26, er det med et plagsomt innblikk i bagasjen: Å oppmuntre innbyggerne til å leve klimasmart og ta sine egne valg, vil ikke være nok. Nå begynner makthaverne derfor å se på tvangstiltak og begrensninger.

En artikkel i Aftenposten belyser ideen om at demokrati er et for svakt middel til å takle klimakrisen. Selv om artikkelen nevner at demokratisk fattede beslutninger styrkes av folkets støtte, gir den også en liste med fem punkter som indikerer at autoritære regimer (som Kina) er bedre rustet til å håndtere klimakrisen:

Kontinuitet i politikken. Styresettet forandres ikke hver gang det er valg. For eksempel brukes USAs klimapolitikk som skrekkeksempel av Kina: Først meldte landet seg ut av Parisavtalen – og med ny president: inn igjen.

Ikke avhengig av folkets støtte – og kan dermed ta upopulære valg.

Kan sette i gang store prosjekter raskt. Trenger ikke å utrede eller ta hensyn til debatt.

Kan, eller har allerede, strupt et folkelig engasjement, frie medier og det sivile samfunn.

Diktatur for klimaet?

Men å innføre et «diktatur for klimaet» er ingen ny idé. Allerede i 2010 sa naturforskeren James Lovelock at det var nødvendig å «sette demokratiet på vent» for å bekjempe klimaendringer, og astrofysiker Martin Rees sa at «bare en opplyst despot kan presse gjennom de nødvendige tiltakene.»

I Sverige har denne merkelige lengselen etter demokratiske begrensninger blitt et signum for Miljöpartiet. Omtrent samtidig med at Lovelock ønsket å sette demokratiet på vent, erklærte miljöpartisten og meteorologen Pär Holmgren at han ønsket å redde klimaet ved å avskaffe alle valg:

”Jag fick en fråga för ett antal år sedan ”vad skulle du göra om du var statsminister?” Och då svarade jag att jag skulle snabbt avskaffa alla val. För att det jag ser framför mig nu, det är ungefär en lika stor utmaning som ett tredje världskrig.”

Uttalelsen ble fremsatt i programmet Korseld, som ikke lenger er tilgjengelig online, men den er transkribert i magasinet Neo. Holmgren er for tiden EU-parlamentariker.

En annen miljöpartist, den svenske filosofen Torbjörn Tännsjö, skrev en debattartikkel i Dagens Nyheter i slutten av 2018 der Tännsjö tok til orde for en global despotisme – av hensyn til klimaet:

”Något måste ske raskt. Etablerande av global styrelse får ske genom en kupp, ett slags existentiellt språng, där de suveräna nationalstaterna tvingas upphöra att finnas till. En global regering i form av en global despoti tar över,» skrev Tännsjö.

Under den siste svenske partilederdebatten, for snart to uker siden, kunngjorde Miljöpartiets talsmann Per Bolund at han kunne se for seg restriksjoner på personlig frihet for å redde klimaet. Bolund er miljø- og klimaminister og ansvarlig for Sveriges gjennomføring av Paris-avtalen.

Kommunisme for klimaet

Så har vi selvfølgelig Greta Thunberg, som de siste tre årene har gjort sitt beste for å forårsake klimaangst blant befolkningen i den vestlige verden og kreve blind lydighet fra verdens herskere. Da Thunberg under det forberedende møtet COP26 i Milano hånet politikerne for ikke å ha handlet kraftfullt nok overfor befolkningen, jublet tilskuerne. Men til tross for at Thunbergs krav i økende grad handler om å gå inn for ren og skjær kommunisme, er hun fortsatt en kraft å regne med – noe som godt kan skyldes at det nettopp er en mer totalitær regjering mange av verdens herskere er ivrige etter å introdusere.

Det siste året har gitt dem mersmak.

Les mer: Greta Thunbergs kommunisme for klimaet

Les mer: Greta Thunberg: – Klimakrisen er et symptom på en sosial krise som skyldes kolonialismen

Utviklingen under pandemien har vist oss med all ønskelig tydelighet at regjeringene våre raskt viser vilje til restriksjoner på folks demokratiske friheter og rettigheter som løsninger på alle slags problemer. For hvem trodde for to år siden at vi skulle få et reiseforbud, nektes å besøke slektningene våre, ta en øl med vennene våre eller til og med gå til butikken og handle? Men det tok overraskende kort tid før vi ble vant til det. I dag forventes det at vi også føler takknemlighet når rettighetene våre gis tilbake til oss, selv om vi bare får deler av friheten vi tok for gitt i fjor.

Kraftskifte og lockdowns

På grunn av pandemilovgivningen har de politiske myndighetene fått stadig større makt, og innbyggerne i alle de nordiske landene har vært underlagt restriksjoner. I en global sammenligning har de nordiske landene likevel klart å komme seg veldig lett unna. Land som Australia, Canada og New Zealand har innført drakoniske tiltak, med obligatoriske vaksinasjoner, obligatorisk testing og nesten totale lockdowns.

Men begrensningene har sannsynligvis hatt større innvirkning på demokratiet enn på smittespredning. Synet på hva som er «normalt» har endret seg raskt. Alle som ved begynnelsen av pandemien nevnte at vi måtte fremvise spesielle sertifikater for å bevege oss fritt, ble latterliggjort og stemplet som konspirasjonsteoretikere – i dag innføres vaksinasjonskort, og ikke-vaksinerte sparkes fra jobbene sine.

Det pågår protester, men om de endrer utviklingen, gjenstår å se.

Hvis menneskene først har blitt vant til begrensninger og kontroll, er det fristende for politikere å beholde kontrollen over innbyggerne og holde på makten de selv har tatt. Er det ikke nødvendig for pandemiens skyld, så kanskje for klimaets?

Når representantene for verdens land møtes i Glasgow i neste uke, kan vi derfor stole på at deltakerne har tre ting klart for seg: at Paris-avtalen må følges, at målene i Paris-avtalen krever ekstreme tiltak, og at det siste året har bevist at innbyggerne er både lydige og villige til å gi opp sine demokratiske friheter og rettigheter – så lenge det er en akseptabel årsak til det. Og hvilken grunn er viktigere enn å redde klimaet?

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Kjøp Halvor Foslis bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂