Mulla Abdul Ghani Baradar, som var med å grunnlegge Taliban, i møte med Kinas utenriksminister Wang Yi i Tianjin den 28. juli 2021. Foto: Li Ran / Xinhua via AP / NTB.
Taliban har i et rasende tempo overtatt Afghanistan med hovedstaden Kabul, president Ashraf Ghani har flyktet til Tadsjikistan, hæren har kollapset og overgitt seg, og vestlige myndigheter og militære er fullstendig blitt tatt på senga. Nå foregår det en tilbaketrekking hals over hode av USAs og NATOs styrker.
Per mandag 16. september er vi vitne til utrolige scener på flyplassen i Kabul. Vi ser tusenvis av mennesker som fyller flyplassen, som trenger seg opp flytrapper og som prøver å henge seg på fly som er i fart og snart skal lette. Det meldes at tre personer som hang under flyet da det lettet, falt ned og ble drept. Til sammen sju skal være drept på flyplassen nå. Menneskemengden hindrer evakueringen. Det er farlige og kaotiske situasjoner. Har verden sett slike scener før? Ikke engang Saigon 1975 kan måle seg mot dette.
Hvordan Talibans sjokkartede overtakelse av Afghanistan vil utvikle seg, vet vi ikke i dag. Det kan skje i flere retninger. Mens Vesten tenker høyt og viser sin forvirring, har Kina holdt seg mer i ro.
Men Kina hadde forberedt seg på at Taliban kunne komme til å overta Afghanistan. Da Biden i april kunngjorde at han ville trekke USAs soldater ut av Afghanistan, så Kina faren for et makttomrom i landet, og det likte de ikke. Så lenge USAs og NATOs militære tilstedeværelse skapte noenlunde stabile forhold i Afghanistan, følte Kina trygghet for sine investeringer i landet og i regionen. USA voktet utilsiktet Kinas interesser ved å opprettholde ro og orden. Muslimske jihadister i Afghanistan, som kunne tenkes å alliere seg med undertrykte, muslimske uigurer i Kinas provins Xinjiang, ble også holdt i sjakk takket være et stille diplomati mellom Kina og Afghanistan som hadde pågått helt siden slutten av 90-tallet. Felles økonomiske interesser trumfet stor ulikhet i ideologi.
Allerede sist på juli var det møteaktivitet på høyeste hold mellom Kina og Afghanistan. Da møttes en av Talibans grunnleggere, mulla Abdul Ghani Baradar, og den kinesiske utenriksminister Wang Yi i byen Tianjin. Der sa Wang Yi at Beijing ville hjelpe Taliban med å bygge opp igjen Afghanistan, men forlangte samtidig at Taliban kuttet forbindelsen med den østturkestanske, islamske bevegelsen East Turkestan Islamic Movement. Beijing anklager denne bevegelsen for terroristangrep i Xinjiang.
Kina vegrer seg ikke for å skryte av Taliban ved å si at de er viktig både militært og politisk for å bygge opp igjen Afghanistan.
«The Taliban in Afghanistan is a pivotal military and political force in the country, and is likely to play an important role in the process of reconciliation and reconstruction in Afghanistan», Chinese Foreign Minister Wang Yi said during talks with the delegation led by Taliban co-founder Mullah Abdul Ghani Baradar.
Dette sier Kina vel vitende om at islamske Taliban vil innføre sharia. De undertrykker folk, særlig kvinner, de myrder, halshugger, torturerer og ødelegger, ja, de er vel et av de mest grusomme terrorregimene verden har sett. Nå høres riktignok stemmer som sier at Taliban i 2021 er en mildere utgave av tidligere Taliban, men det gjenstår virkelig å se. Det viktigste for Kina er likevel å beskytte sine interesser. – Vi blander oss ikke inn i Afghanistans indre forhold, sier de. «Shame on you, China», skriver en modig leser i South China Morning Post i en leserkommentar om denne forbindelsen med Taliban.
Kinas interesser gjennom sitt enorme Belte og vei-prosjekt er omfattende. Prosjektet består av seks store, nesten verdensomspennende infrastruktur-korridorer, blant annet for energi og transport. To av disse korridorene krysser Sentral-Asia. Den ene knytter Kina sammen med den arabiske halvøy og passerer gjennom fem sentralasiatiske land – Kasakstan, Kirgistan, Tadsjikistan, Usbekistan og Turkmenistan – i tillegg til 17 vestasiatiske land. Den andre infrastruktur-korridoren går fra Kashgar i Xinjiang til Pakistans Gwadar havn. I denne korridoren bygges det veier, oljerørledninger og kraftstasjoner og legges optiske fibre.
Gwadar havn i Pakistan er enormt viktig for Kina. Ja, denne havna er det største prosjektet i hele Belte og vei-konglomeratet. Det har tatt mange tiår å bygge vei i mye ugjestmildt fjellandskap fra Xinjiang i Kina til Gwadar havn i Pakistan. I fjor ble veien delvis ferdig, og kinesiske varer kunne transporteres over land til Gwadar havn, og derfra videre ut i verden.
I de senere år har Kina sett på muligheten for å utvide denne viktige økonomiske korridoren mellom Kina og Pakistan til også å omfatte Afghanistan. Kina har allerede konsesjon på kobbergruvedrift i Afghanistan.
Pakistan er sannsynligvis Kinas mest trofaste allierte, skriver Mercy A. Kuo, skribent i The Diplomat.
Pakistan er sannsynligvis Kinas mest trofaste allierte, og jeg tror Kina vil lene seg tungt på Pakistan for å være sikre på at kinesiske prosjekter i Afghanistan og regionalt er trygge.
Hun går også lenger:
Det er for eksempel mer sannsynlig at Kina vil spørre pakistanske militære om å intervenere i landet før de involverer kinesiske tropper.
Men det er mange motstridende interesser her. Taliban kan nok ha interesse av at Kina er med og bygger opp landet økonomisk ved å la dem utvide sitt Belte- og vei-prosjekt, men de er også – kanskje – interessert i å ha de muslimske, undertrykte uigurene i Xinjiang på sin side. Kina er livredde for at muslimske separatister i Xinjiang skal alliere seg med Taliban.
Og Pakistan huser Talibans søsterorganisasjon, TTP, pakistansk Taliban (Tehreek-e-Taliban Pakistan). De er en trussel mot kinesiske interesser både i Pakistan og Afghanistan. De truer dermed samarbeidet med Pakistan. Og ved en eventuell utvidelse av sitt Belte- og vei-prosjekt i Afghanistan trenger Kina Pakistans støtte. Her er det duket for mange delikate problemstillinger.
Vestlige medier truer med at Taliban kan miste all internasjonal anerkjennelse hvis de tilriver seg makten i Afghanistan. Men vil Taliban miste all anerkjennelse? Stemmer som snakker om et mildere Taliban nå i 2021, og uttalelser fra vår egen utenriksminister, kan få en til å begynne å tvile på det. Søreide sier:
Det påligger Taliban et stort ansvar for å forholde seg til internasjonal humanitærrett, samt å respektere kvinner og jenters rettigheter, og sikre retten til skolegang.
Dette høres naivt ut i den nåværende situasjon og med tanke på Talibans oppførsel tidligere.
Men hva med Kina? Det er ikke usannsynlig at de kan komme til å anerkjenne Taliban. Det viktigste for dem er å beskytte sine økonomiske interesser i Afghanistan og i regionen. De strekker seg nok langt for å gjøre dette.
South China Morning Post skriver:
Beijing har ikke uttrykkelig sagt at de vil anerkjenne Taliban (…), men analytikere sier at Kina helt sikkert vil opprettholde forbindelsen med den militante gruppen, som har kalt Kina en «venn» av Afghanistan.
Kina planlegger ikke per nå evakuering av ambassaden i Kabul. Likevel ba de kinesiske borgere to ganger i juli om å forlate Afghanistan. Siste gang var bare dager etter «toppmøtet» i Tianjin, hvor kinesiske ledere skrøt av Taliban. Så trygge er ikke Kina heller.
Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!
