Jo mer jeg tenker på det jo klarere blir symmetrien mellom det nye venstre på 60-tallet og det nye høyre på 90-tallet.

Venstresiden forsøkte et revolusjonært fremstøt og forsøkte overta samfunnet gjennom vold/terror, jfr Røde Arme Fraktion og Røde Brigader. Disse nøt større stille sympati enn anerkjent. Revolten varte i flere tiår. Da det var tydelig at den ikke ville føre frem, gikk de røde inn for å gjøre karriere og ingen straffet dem. De kunne overta mediene, kulturlivet, forvaltning og helsevesen. Det er bemerkelsesverdig hvor lite motstand borgerskapet ytte. De lot de røde overta.

En forklarende omstendighet er sosialdemokratiets sterke posisjon. Til tross for at de røde tydelig viste at de foraktet det trauste sosialdemokratiet, gjorde de ikke nevneverdig motstand. Ytre venstre kunne overta kommandohøydene og sette i gang den kulturelle revolusjonen som ikke hadde vært mulig med vold.

Spol frem til 90-tallet og det nye høyre. Venstresiden følte seg provosert. Innerst inne må de ha forstått at det nye høyre betydde at de selv sto foran undergangen. De strittet dermed i mot av alle krefter og mobiliserte hele sitt propagandaapparat for å stemple dem som høyreekstreme.

Venstresiden kan ikke innrømme at det foreligger en historisk symmetri. Da ville de miste sin unike posisjon som forvalter av det historiske lys. De andre tilhører mørket.

Men jo mer de stamper, jo dypere synker de.

Det nye høyre har forstått at de kan senke venstresiden med deres egne våpen: memer og humor. Venstresidens ord er ved å vende seg mot dem selv og det er ikke noe de kan gjøre for å unngå det. De innhentes av sin egen skjebne.

Videoen er klar så fort den er ferdig prosessert på Rumble. Følg oss der!
Følg oss også på PodBean, iTunes, og alle steder podcasts finnes. Husk å rate oss med 5 stjerner, så flere likesinnede sannhetssøkere finner oss der! 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂