Nordmenn er ikke glad for å ha mange mennesker rundt seg. Vi liker å være ute i naturen og ikke møte noen. Jeg tror det er gamle instinkter. Nå vil myndighetene at vi skal bo i klynger. Nansen kalte det kaninbur. Det bygges i rasende tempo og byggene er ikke vakre, enten det er boliger eller institusjoner.

I Stavanger er det en gammel bydel med små hus, der man hører stemmene til de som går forbi rett utenfor vinduet. Det er en helt annen nærhet enn den som finnes i boligblokker hvor vi er fremmede for hverandre. Det er en menneskelig målestokk på husene og gatene. Dette er «grønne» løsninger lenge før ordet var oppfunnet. Hvorfor kopierer man ikke det beste ved nære små samfunn? Er det fordi det skapes for stor avstand til myndighetene? De vil gjerne ha kontroll. I gamlebyen i Stavanger er det horisontal lojalitet, ikke vertikal.

Ute på Mosterøy ligger det intakte Ulstein kloster. Deler har vært brent, men det finnes rom, slik som spisesalen der stemmene fremdeles finnes i rommet. Det har slått meg i ettertid, at vi hørte stemmene som har gitt gjenklang under hvelvet. Det var en atmosfære av mennesker i rommet. Det var en sivilisert atmosfære. Kanskje vi også går tider i møte der mennesker må søke sammen for å finne det oppbyggelige og kunne stå mot kreftene som vil bryte samfunnet ned.

Historien vender tilbake.