Konsernsjef i DNB, Kjerstin R. Braathen. Foto: Terje Pedersen / NTB.

For DNB er det ikke lenger så viktig å være en god bankpartner for kundene. Det «grønne skiftet» er det som teller, i hvert fall for ledelsen. Derfor vil banken nå stille «klimakrav» for å gi lån. Hvorfor skal kundene finne seg i det?

NTB melder at DNB «skjerper kravene til kunder med høye utslipp». Banken vil nemlig bidra med 1.500 milliarder til det såkalte grønne skiftet frem mot 2030.

Konsernsjefen i DNB, Kjerstin Braathen, viser her hva hun og banken nå er mest opptatt av. Det er verken kunder eller banktjenester:

– I den nye strategien for bærekraft kommer DNB til å stille enda strengere klimakrav til bedrifter som ønsker finansiering. Spesielt de som i dag bidrar til høye klimautslipp, sier konsernsjef Kjerstin Braathen i DNB til Aftenposten.

Frem mot 2030 er målet for DNB å bidra med i alt 1.500 milliarder kroner i finansiering av det banken kaller «bærekraftig omstilling», ifølge avisen.

Hvor disse betydelige summene skal komme fra, er ikke spesifisert. Men det kan neppe være fra noe annet sted enn de kundene man behandler som viljeløse brikker i bankens politiske forestilling.

Det er faktisk et styre som står bak dette påfunnet iDNB, og det er de som har satt opp noe som kalles «tallfestede mål om å redusere utslippsintensiteten hos kundene».

Hvilke kriterier som har ligget til grunn for sammensetningen av dette styret, vites ikke. Men innsikt i hva kunder forventer seg av sin bank, har neppe stått høyt på listen.

I stedet for å konsentrere seg om å forbedre sin service og sine tilbud til næringslivet, har DNB brukt energi og ressurser på lage en mengde klimakrav som skal pådyttes kundene. Man har nemlig «utformet egne mål for næringer som olje, skipsfart og eiendom». Utslipp målt i forhold til produksjon skal ned, beretter NTB.

Dette vil kundene merke, ifølge konsernsjefen, og det høres nærmest ut som en trussel.

– Vi vil stille spørsmål, formulere forventninger og omsette det til krav for at kundene skal oppnå gode vilkår hos oss, sier Braathen. Det kan også bli aktuelt å nekte finansiering i noen tilfeller, berettes det.

Man må nesten gni seg i øynene over det man leser. Basert på sine egne, politiske kriterier, skal altså en bank styre kundenes forretningsmessige anliggender. Man vil til og med «nekte finansiering» til dem som ikke deler bankledelsens syn på klimapolitikk.

Mange kunder både blant private og i næringslivet vil oppleve det som direkte uhørt av DNB å ta en slik rolle. Dette vil provosere mange som utmerket godt kan ta denne typen vurderinger selv, uten innblanding fra en bank.

Kanskje det er heller kundene som skulle stille noen tydelige krav, til banken? Man kan eksempelvis spørre: «Er DNB en bank eller en klimaorganisasjon? Det vi har behov for, er nemlig en bank.»

«Vi vil ikke høre babbel om klima. Vi vil høre om gode lånebetingelser».

Dette har også en juridisk side. Den atferden DNB skisserer, er i gråsonen til «ulovlig forretningsnektelse». Slike forhold er regulert i konkurranseloven, som blant annet skal forhindre misbruk av markedsmakt. At en stor og mektig aktør bruker økonomisk press for å få kunder til å ta bestemte politiske veivalg, kan fremstå som klart urimelig etter lovens intensjoner.

Konkurranseloven utgjør uansett vanskelig juridisk terreng, og det finnes ingen fasit. Men bare det at DNB opptrer slik at spørsmål om lovligheten overhodet kan reises, sier litt om mentaliteten som nå later til å prege virksomheten.

Kundene trenger imidlertid ikke la seg herse med av DNB. Det er ingen grunn til å finne seg i slikt, for det finnes andre banker i markedet. Disse andre bankene kan ha fått tidens gavepakke, ved at DNB behandler sine kunder så fullstendig respektløst.

DNB er ikke mer enn en leverandør som mange andre, og det er kundene som bestemmer. Det er bare å gå ut døren.

Boken som bør leses av alle ansatte og kunder i DNB: 

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!