For litt over et år siden valgte jeg å melde meg ut av Fremskrittspartiet. Jeg følte meg ikke lenger hjemme i partiet jeg tidligere beundret.

Kampen mot bompenger og overformynderi, samt motstand mot økt innvandring og å ivareta Norges suverenitet, var byttet ut med tørsten etter regjeringsmakt. Kompromiss etter kompromiss, det virket som om det ikke var noen grense for hva vi kunne gi etter for så lenge vi fikk være med og bestemme litt.

At jeg var medlem av partiet som signerte Marrakech-avtalen og fikk oss inn i ACER, gjorde meg kvalm. For meg kunne ikke dette forsvares.

Innsiden av partiet domineres av en «broiler»-kultur der fremtidens FrP-politikere er håndplukkede kandidater som er født og oppvokst i ungdomspartiet. Tiden der FrP bestod av vanlige arbeidere og «mannen i gata», er over.

FpU er heller ikke lenger det ungdomspartiet som jobber for skattereduksjon, redusert innvandring eller billigere drivstoff og alkohol. Ungdomsorganisasjonen virker for meg venstreradikal og sterkt feminisert, og man er mer opptatt av å fremme Pride og snakke om valgfritt sidemål enn å diskutere konsekvensene av ukontrollert innvandring.

Intriger og drama tar mer fokus enn politisk arbeid. Og nå diskuteres det faktisk om de skal støtte EU-medlemskap også.

Alt dette gjorde at jeg fikk nok og måtte komme meg ut.

Samtidig tok jeg også et valg om å legge politikken til side. Det har med andre ord vært ganske så stille fra meg. Til sosialistenes og klimafanatikernes store glede (eller frustrasjon) har det ikke vært noen kontroversielle medieoppslag, ingen friske utsagn på Twitter og heller ingen opphetede debatter i min regi.

Mens jeg har vært borte fra den politiske arenaen i over et år, har jeg fortsatt fulgt med på hva som har skjedd, både i inn- og utland. Det jeg har bitt meg mest merke i, er at de etablerte mediene har blitt stadig mindre nøytrale, og de er langt på vei blitt politiske aktører fremfor å være nyhetsformidlere.

Havner du i nyhetsbildet, blir du kontaktet av kampanjejournalister som er mer opptatt av å konfrontere deg og debattere med deg enn å stille deg spørsmål.

I sosiale medier forekommer også aktiv sensurering av meninger som ikke er «korrekte». De som for eksempel våger å stille spørsmål ved smitteverntiltak, vaksine eller pandemien generelt, blir kalt for konspirasjonsteoretikere. Våger du samtidig å nevne konsekvensene ved høy innvandring, kan du risikere å bli arbeidsledig i samme slengen.

Ytringsfriheten gjelder kun for de politisk korrekte.

En annen ting jeg har reagert svært sterkt på, er at flere har måttet opprette «Spleis» for å finansiere sin egen helsebehandling. Vi må altså være vitne til at barn blir blinde og at unge nordmenn venter på å dø av kreft fordi AS Norge ikke har råd til å stille opp.

Samtidig pøser vi ut flere milliarder kroner til utlandet, deriblant til Kina, som ikke kunne brydd seg mindre om verken menneskerettigheter eller demokrati.

Det er i det minste godt å se at dugnadsånden lever videre, og at når velferdsstaten svikter totalt, stiller vi opp for hverandre. For vi kan ikke sitte og se på at våre landsmenns liv blir ødelagt fordi vi ikke har råd, for det har vi. Vi bruker bare pengene helt feil.

Samtidig sitter det en gjeng i regjeringskontorene som ikke kunne brydd seg mindre. For noen er det viktigere å drikke «champis» og å knipse selfies i fancy designerdress enn faktisk å gjøre jobben sin. Avstanden mellom vanlige folk og politikerne på Tinget har etter min mening aldri vært større.

Det er vanskelig å si hva fremtiden vil bringe. Jeg mener konsekvent at en eventuell rødgrønn regjering til høsten ikke er det Norge trenger, samtidig som alternativet med Høyre ikke er så mye bedre. Begge alternativene er kjent for å avstå suverenitet til utenlandske organer, samtidig som de forfekter politisk korrekthet.

Senterpartiet har forsøkt å fremstå som et alternativ der de har fremmet populistiske saker den siste tiden. Samtidig vet vi hvem de blir nødt til å samarbeide med, og vi vet også at sosialismen fortsatt står sterkt innad i partiet.

For meg falt derfor valget på Demokratene. Et relativt lite parti, riktignok, men med hjertet på rette stedet, og nå er Demokratene i sterk vekst. Norge trenger et antiglobalistisk alternativ som setter Norges interesser først, et parti som prioriterer nordmenn og norske statsborgere og sier klart NEI til at Norge skal fungere som verdens sosialkontor.

Sammen skal vi bevare, bygge og styrke Norge.

Emil Tranøy Aasheim blir leder av Demokratene på Stord

Kjøp Halvor Foslis bok her!