Biskop Solveig Fiske holdt åpningstalen under Palestinakomiteens digitale demonstrasjon lørdag. Hun sa blant annet:

Det vi i Norge opplevde i 5 år under andre verdenskrig, har palestinerne levd med i over 50 år siden seksdagerskrigen. Da gikk israelske styrker inn og overtok makten i store deler av Vestbredden og Gaza, som respons på en spent situasjon med nabolandene, og innledet perioden med okkupasjon som nå har vart i over 50 år.

Fiske er biskop i Den norske kirke, ikke formann i et gymnassamfunn på 60-tallet som nettopp har fullført SUF (M-L)s grunnsirkel. Med en viktig forskjell. På 60-tallet var ikke den slags antisemittisme daglig kost. Det er det nå, og bispene, mediene og politikerne leer ikke på øyelokket.

Det er dårlig nytt, dårlig nytt for Norge. Antisemittisme pleier ikke være noe som går over. Det får følger.

Fiske er ikke alene. Hennes overordnede, preses Olav Fykse Tveit, står solid plantet i den samme jorda. Den er gjødslet med antisemittisme.

Hør bare hva professor i Midtøsten-studier ved Universitet i Oslo, Bjørn Olav Utvik, publiserte på forskersonen.no søndag 16. mai:

I 1991 besøkte jeg første gang Det muslimske brorskaps kontorer i Kairo. Mye framsto som eksotisk, men jeg fikk også en uventet følelse av at dette var veldig kjent. De spartanske lokalene, stemningen, måten folk snakket og beveget seg på sendte meg hjem til Sør-Vestlandet og bedehusfolket der. Min forskning har overbevist meg om at likheten ikke bare var overflatisk. Kunnskap om norske vekkelser på 1800-tallet kan gi oss en ny inngang til å forstå hvilken rolle de store islamistbevegelsene spiller i dagens Midtøsten.

Hvis det ikke var for at temaet var så alvorlig, ville Utvik utløst stor latter. Han minner om at vi i år feirer 250-årsjubileum for Hans Nielsen Hauge, og skriver:

Skulle vi peke på en muslimsk parallell til Hauge, måtte det være Hasan al-Banna, som i 1928 i Egypt grunnla Det muslimske brorskap. Brorskapet vokste raskt til den første moderne massebevegelsen i Egypts historie og bredte seg etter hvert til hele Midtøsten. Som haugianerne kombinerte de religiøs vekkelse, omfattende sosialt arbeid og etablering av nye handels- og industriforetak.

Skulle vi pekt på en parallell, måtte det være til KLM eller Marve Fleksnes. Utvik har humoristiske kvaliteter, men det er ufrivillig.

Var det én ting Banna og hans følgere ikke hadde, så var det humor. Utviks sammenligning er dårlig nytt. Vi har akademikere og biskoper som svermer for islamisme og jødehat. Dette er verre enn det som foregikk i ML-tida, for det har noe banalt, hverdagslig over seg. Som om det ikke er noe å ta på vei for.

For så vel haugianerne som Det muslimske brorskap representerte en direkte utfordring av øvrigheta i at de samlet folk til studier av henholdsvis Bibelen og Koranen.

Vi er blitt et land der lederen av Islam Net vil kjøpe et skytesenter til 60 millioner med penger fra Saudi-Arabia, og sier vi ikke forstår Islam Net, som følger de fire lovskolene. Tror han vi er idioter? Bukhari er en av dem.

‘Tiden vil ikke indtræffe indtil muslimerne bekæmper jøderne (og dræber dem; indtil Jøderne gemmer sig bag klipper og træer, som vil råbe: Oh muslim! Se her er der en jøde der gemmer sig, kom og dræb ham! (Citeret fra Bukhari og Muslim)

Allah er dets mål, profeten rollemodellen, Koranen forfatningen, Jihad er vejen, og døden for Allahs sag er den mest sublime tro. (Uriasposten)

Hassan al Bannas slagord er inspirert av fascismen og Lenin. Så vidt jeg vet, var ikke Hans Nielsen Hauge noen forløper for fascismen eller kommunismen. Han omfavnet hverken døden eller utryddelse av jødene, slik Bukhari gjør og Hamas har i sitt charter.

Vi lever i en syk tid. Utvik skriver dette mens Hamas ber muslimene reise seg mot jødene.

Slik muslimene vil storme Jerusalem, vil de en dag storme Europa. Resultatet vil bli det samme.

Men jeg tviler på om Israel har biskoper som Fiske / Fykse Tveit eller professorer som Utvik.

Både Hauges bevegelse i Norge og al-Bannas i Egypt var sterkt opptatt av folkeopplysning. Riktignok var det lyset de ville spre, preget av puritanske religiøse oppfatninger, men de spilte en avgjørende rolle i at vanlige folk i by og bygd begynte å lese.

Vår elite driver det motsatte av opplysning, det er en slags solformørkelse ved høylys dag, ledet av vår egen statsminister, som mener at muslimene er vår tids jøder.

Jeg er overbevist om at Ine Marie Eriksen Søreide er helt på bølgelengde med Erna når hun refser Israel og gjerne vil sette dem på plass.

I begge land gjaldt det at Bibelen, Koranen og bevegelsenes egne skrifter ikke bare skulle leses. De måtte forstås og gi retning for livet her og nå. Dette bidro til å spre en lese- og diskusjonskultur. Følgene av det kom med tiden til å peke langt ut over de ofte snevre religiøse rammene som gjaldt i utgangspunktet.

Fostret Banna og Brorskapet en diskusjonskultur? Dette er helt nytt for meg. Blant teoretikerne var Sayyed Qutb, som regnes som salafismens gudfar. Etter 1945 begynte Brorskapet å likvidere sine motstandere, brenne kinoer og teatre i Kairo, som den gang var en opplyst by.

Å si at Brorskapet fostret diskusjonskultur, er like absurd som å rose diskusjonene under Lenin eller Stalin. Diskusjonene endte foran eksekusjonspelotongene.

På et mer overordnet plan er kanskje noe av det mest sentrale ved disse bevegelsene hvordan de fremmet tanken om individuelt ansvar. Religionens sak var ikke noe de geistlige kunne ivareta på vegne av andre. Den enkelte troendes rolle innskrenket seg ikke til å be, faste under Ramadan, gå i kirken på søndager og ellers følge rettledningen fra prester og imamer. Hver kristen, hver muslim, måtte vie sitt liv til å arbeide for troens sak – i sin egen sjel, men også overfor sine neste gjennom gode gjerninger, gjennom et bredt engasjement for å bedre troens stilling og sine medmenneskers kår.

Brorskapet fremmet tanken om individuelt ansvar? Det er det samme som å si at kaderdisiplin er det samme som individuelt ansvar. Utvik er gammel ML-er. Han har gjenfunnet troen i islamismen og ser det han vil se.

Han representerer en type venstreorienterte som selger ut til en ny totalitarisme.

Utvik har fått juling før for dette, men han er ikke alene.

Torsdag morgen ble tidligere FAFO-forsker Jørgen Høigilt intervjuet i NRKs Nyhetsmorgen. Høigilt, som nå er professor for Midtøsten-studier ved Universitetet i Oslo, ble bedt om å forklare konflikten mellom jøder og palestinere. Hvorfor blusser den opp igjen og igjen?

Høigilt valgte å begynne etter 1945. Da strømmet europeiske jøder til Palestina, fortrengte den opprinnelige befolkningen og grunnla staten Israel. Høigilt hopper elegant over at sionismen er langt eldre og at det alltid har bodd jøder i Palestina. Han velger også å ignorere at jødene er den opprinnelige befolkningen. Det blir absurd å avfeie tre tusen års jødisk historie som blond nordmann. Jødenes historie er del av vår egen historie, men slik vi nå oppløser nasjonale grenser, oppløser vi også våre historiske og åndelige røtter.

Samtidig henter Høigilt fortellingen om palestinerne fra enkle frigjøringsfortellinger: Palestinerne må befris, frigjøre seg. Slik blir Hamas’ raketter et bidrag til dét.

Ingen kan hoppe over historien. Biskopen og de to professorene er alle uttrykk for at en ny totalitarisme banker på Norges dør. De er døråpnere. Hvis noen tror dette bare er lek med ord, tar de feil.

Dette er de som baner veien for et islamisert Norge.

Jødene hadde kommet til Israel etter 1945 og fortrengt den opprinnelige befolkningen. Det var blitt en klassisk undertrykkelsessituasjon slik det er mange av rundt om i verden. Høigilt nevnte uigurene i Kina. Dette er undertrykte mennesker som har rett til å kjempe.