Man må som regel karre seg ut av det bunnløse mørket ved egen hjelp. Gjerne med god støtte fra de nærmeste. Illustrasjonsfoto: Pixabay

Susanne er 27 år gammel, og skulle egentlig ta mastergrad i økonomi og administrasjon ved Handelshøyskolen i Bergen (NHH), men i stedet vandrer hun hvileløst rundt i Oslo sentrum, hjemløs og deprimert, plaget av tvangslidelser.

Hun er fylt av tvang. Vasketvang. Tissetvang. Sjekketvang. Hun orker ikke spise, vil ikke drikke, fordi det gjør at hun må på do, som igjen gjør at hun blir nødt til å vaske seg. Når hun først begynner, kan hun vaske seg i opp mot fire timer av gangen.

Tvangslidelsene ødelegger livet til den unge kvinnen. Men hun er ikke syk nok til å få hjelp.

– Tvangen er altoppslukende, jeg får ikke gjort noe annet. Jeg bare eksisterer, jeg føler ikke at jeg lever, sier Susanne.

– Dyr behandles bedre, sier faren hennes, Frode, til Dagbladet Pluss.

Tvangslidelsene tok overhånd, og førte til at hun ikke var i stand til å levere masteroppgaven. Professor Bjarne Hansen ved Senter for krisepsykologi ved Universitetet i Bergen sier at kunnskapen om tvangslidelser er ufullstendig. Det kan handle om hendelser i livet, men det kan også være genetisk bestemt.

– Det ser med andre ord ikke ut til å være én faktor som kan forklare utvikling av OCD, men et sammensatt samspill av sårbarhet og miljø. Samtidig ser vi at muligheten til å bli frisk er svært gode, gitt at en får tilbud om virksom behandling, sier han.

De som lider av dette vet selv hvor sykt det er. Men de finner ikke veien ut. Det er som en dranker, som vet han drikker for mye øl, og skjønner at løsningen på problemet er åpenbar. Men løsningen er alltid i morgen. Aldri i dag.

– Jeg kan fint sitte på T-banen, men jeg klarer ikke ligge i min egen seng. Jeg er klar over at det ikke gir mening, sier Susanne.

Rådet for psykisk helse beskriver tvangslidelser slik:

Tankene gir angst, uro eller ubehag. De vanligste handler om å bli smittet eller smitte andre med en farlig sykdom, at man har glemt noe viktig og dette kan forårsake brann eller innbrudd, at andre ulykker kan inntreffe. Om man har en tvangslidelse vet man som oftest at tankene ikke er rasjonelle. Likevel er tvilen og ubehaget så stort at man heller utfører tvangshandlinger enn tar sjansen på å la være.

Sommeren 2020, mens pandemien herjet, ble situasjonen så alvorlig at familien kontaktet Dagbladet, siden det ikke var noe hjelp å få. For en person som er livredd for smitte har selvsagt korona vært en ekstra belastning.

Min sympati med Susanne er stor. Depresjoner og tvangslidelser er noe jeg kjenner godt til.

Men jeg forstår ikke helt hvorfor hun er hjemløs, hvis hun har en familie som faktisk bryr seg. Det kan jo være at Susanne ikke orker oppholde seg i familiehjemmet, og at det derfor ikke er far og mor som bærer ansvaret. Hun sier selv at hun synes hjemmet til faren er «skittent». Men hva er da løsningen? Hvis man ikke er i stand til å ta imot hjelp fra sine egne foreldre, skal da Staten stille opp som ersatz-familie? Det høres merkelig ut.

Kan ikke Susanne bruke sin vaskemani hjemme hos faren?

Susanne: Jeg kjenner ikke din historie. Jeg er ikke en som dømmer, og jeg har forståelse for at lidelser ikke alltid har en logisk forklaring. Dette er skambelagt, men det er trolig bare du som kan hjelpe deg selv. Da snakker jeg av egen erfaring. Jeg har også vært på besøk i de dype daler.

Jeg håper du klarer å ta tak i dine egne problemer. Skaff deg et rom, og start med å holde det ryddig. Det burde ikke by på for store problemer for deg. Du har fortsatt 60 år ca. igjen å leve. Familien din vil støtte deg underveis.

Fremtiden starter i dag. Og jeg ønsker deg all lykke på veien.

Les også: Velferdsstaten: Utopien som endte opp som en selvmordspakt



Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂