Kommentar

Den somaliske statsborgeren «Abdul» fikk strafferabatt for å ha tent på Dombås kirke, fordi det var «utfordrende å venne seg til et dagligliv i Norge», ifølge dommen. Dombås kirke brenner, 20.02.2020. Foto: Politiet.

Kirkebrenneren «Abdul» fikk fratrekk i straffen fordi «det har vært utfordrende å venne seg til et dagligliv i Norge», fremgår det av Nord-Gudbrandsdal tingretts dom mot ham.

Om Abdul heter det at «Han slet også med å finne seg til rette på Dombås blant annet fordi kulturen var så fremmed for ham.» Et annet sted skriver dommer sorenskriver Elisabeth B. Løvold at han «endte på Dombås i en fullstendig fremmed kultur».

En fullstendig fremmed kultur. Det høres ikke bra ut.

På utallige rangeringer over verdens beste land å bo i troner Norge helt i teten. Abduls hjemland Somalia befinner seg rutinemessig i bunnen av de samme kåringene.

Å komme fra et møkkaland som Somalia til landet som flyter av melk og honning, til landet som øser mange titalls, kanskje hundretalls, milliarder – hvert år! – over ikke-vestlige innvandrere, er altså en belastning. Å komme til en av verdens mest sjenerøse velferdsstater er «utfordrende».

Det er så man mister pusten.

Enorme utgifter 

Landet vårt bruker astronomiske summer på innvandrere fra Afrika og Asia. Regningen for hver enkelt innvandrer fra Somalia er 9 millioner kroner, regnet Finansavisen ut i 2013. Det er i gjennomsnitt Norges nettoutgifter ved å ta imot én somalier, fordelt over et livsløp.

Like før siste stortingsvalg offentliggjorde Statistisk sentralbyrå forskning som viste at innvandring til Norge vil koste hver enkelt nordmann 10.000 kroner ekstra i skatt hvert år fra 2025. For en familie på fem: 50.000 kroner. Årlig. Det var forskningsleder Erling Holmøy som la frem studien. Noen uker etter var han omplassert og fikk ikke lenger drive med forskning i SSB.

Statsminister Erna Solberg kommenterte tallene:

– Jeg tror folk er opptatt av at de som kommer hit, er skattytere og bidrar. Vi kan ikke bare være snille i Norge og si ja til folk som ikke har et beskyttelsesbehov fordi vi skal være humane. Vi må faktisk tenke gjennom summen av belastninger og rettigheter vi gir.

Erna nevnte i det minste de enorme utgiftene som en belastning for Norge.

Nord-Gudbrandsdal tingrett mener tvert imot at det var belastende for Abdul å komme til Norge. Til Dombås.

Det er formildende, og gir følgelig strafferabatt:

Retten legger imidlertid en viss vekt på i formildende retning at tiltalte har vært utsatt for sterke og traumatiske opplevelser i Somalia og at det har vært utfordrende å venne seg til et dagligliv i Norge.

Mens tiltalte satt i varetekt etter at han ble pågrepet 21. mars i fjor, ble det foretatt en primærpsykiatrisk undersøkelse av ham.

Det fremgår av overlege Haugeruds erklæring at tiltalte gikk til psykolog på Dombås fra 2017 og fram til han ble pågrepet, fordi han hadde søvnvansker og mareritt om sine opplevelser i Somalia. Han slet også med å finne seg til rette på Dombås blant annet fordi kulturen var så fremmed for ham.

Hevder at han ble torturert

Retten henviser til at Abdul har symptomer på PTSD, posttraumatisk stressyndrom. I retten har han forklart seg om hårreisende opplevelser:

Da han var 23 år, ble han vitne til at hans far og bror ble drept. Tiltalte ble torturert i et døgn og truet med halshogging.

I dommen presenteres dette som et faktum, til tross for at det ikke er spor av at man har ettergått opplysningene.

Er det slik at alle som har opplevd vonde ting har forhøyet risiko for å sette fyr på kirker?

I gitte situasjoner kan det være formildende at man gjør noe etter å ha blitt provosert. I et anfall av «rettferdig harme».

Problemet i denne saken er at Abdul ikke handlet i øyeblikkets raseri. Han reagerte på Lars Thorsens koranbrenning, men det gikk flere måneder fra han så den brennende Koranen til han satte fyr på Dombås kirke og forsøkte å sette fyr på Sel kirke.

Koranen brant i Kristansand 16. november. I desember bestemte Abdul seg for å brenne de to kirkene. To måneder senere, 20. februar, gjennomførte han sitt forsett på Dombås. Ytterligere en måned senere forsøkte han å tenne på Sel kirke.

Først hadde han undersøkt om Thorsen var blitt straffet, og fant ut at det hadde han ikke.

– Da ble jeg sint. Jeg er jo muslim, og jeg liker ikke at noen tråkker på religionen min, sa Abdul i tingretten i august i fjor.

– Jeg ble veldig, veldig sint. Jeg måtte tenne på kirkene fordi Koranen var blitt krenket

Det var en veloverveid, planlagt handling, motivert av hevnlyst. Abdul tok loven i egne hender. «[I]ldspåsettelsen på Dombås kirke var nøye planlagt og forberedt og ble utført som en gjengjeldelseshandling», skriver retten.

Han fremstår å være godt organisert og med gjennomføringskraft både hva gjelder det fullbyrdede skadeverket og forsøket på skadeverk. Retten legger derfor til grunn at hans svake IQ-skår skyldes manglende skolegang som barn og ungdom og de traumatiske hendelsene han har vært igjennom og som endte på Dombås i en fullstendig fremmed kultur.

Fra kirkeskipet i Dombås kirke etter brannen. Foto: Simen Rudiløkken / NTB scanpix

I drøftelsen av straffeutmålingen kommer det frem at retten har vurdert om skadeverket kan anses som «særlig grovt», noe som har en
forhøyet strafferamme på hele 15 år:

Tiltalte skal dømmes for grovt skadeverk og forsøk på grovt skadeverk. Det er av allmennpreventive grunner påkrevd å reagerer strengt på ildspåsettelser av kirker. Retten viser blant annet til forarbeidene nevnt foran, da strafferammen for grovt skadeverk ble hevet fra fire til seks år. Denne strafferammen er videreført i straffeloven 352 første ledd. I tillegg vises til at retten har vært i tvil om skadeverket kan anses som særlig grovt, som har en forhøyet strafferamme på 15 år. Dette får betydning ved straffeutmålingen.

Abduls straff på fire år og to måneder ble likevel nesten to år lavere enn strafferammen for det han faktisk ble dømt for: grovt skadeverk.

I dommen trekkes det fram som formildende at Abdul erkjente begge brannstiftelsene da politiet kom på døra hans i 21. mars i fjor. Dette hadde imidlertid mindre betydning, siden foranledningen til pågripelsen var treff på fingeravtrykk som politiet fant på tennvæskeflasker i Sel kirke og fingeravtrykk av tiltalte fra asylintervju.

Retten mente likevel at tiltaltes erkjennelse har hatt stor betydning for innbyggerne i området, fordi ildspåsettelsene som hadde spredt stor frykt, ble oppklart. Tilståelsen har «stor egenverdi og tillegges derfor stor vekt», selv om bevisene, «blant annet fingeravtrykk og DNA-spor uten tvil hadde vært tilstrekkelig for domfellelse.»

– Besatt av kvinnelig demon

Som Document nylig skrev, spilte Abdul syk i flere måneder, så overbevisende at en overlege og en psykologspesialist trodde han var psykotisk.

Retten har lagt til grunn at han spilte mentalt syk. Det er derfor heller ikke holdepunkter for at han led av en alvorlig psykisk lidelse med betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverden da handlingene ble begått.

Forsvarer hevdet imidlertid at straffen skal settes ned som følge av at tiltalte må anses for å være psykisk utviklingshemmet i lettere grad, jf. straffeloven 80 g.

De sakkyndige er i tvil, men mener at «tiltaltes fungering ikke er så svakt som samlet IQ-skår skulle tilsi», og «antar derfor at han ikke var psykisk utviklingshemmet verken i høy grad eller lettere grad.»

Abdul var «godt organisert og med gjennomføringskraft både hva gjelder det fullbyrdede skadeverket og forsøket på skadeverk», fastslår retten, som derfor «legger […] til grunn at hans svake IQ-skår skyldes manglende skolegang som barn og ungdom og de traumatiske hendelsene han har vært igjennom og som endte på Dombås i en fullstendig fremmed kultur.»

Retten finner etter dette ikke å la straffeloven 80 g, få anvendelse. Retten legger imidlertid en viss vekt på i formildende retning at tiltalte har vært utsatt for sterke og traumatiske opplevelser i Somalia og at det har vært utfordrende å venne seg til et dagligliv i Norge.

To dager etter at han hadde forsøkt å tenne på Sel kirke, 19. mars i fjor, ble Abdul pågrepet. Flere medier fremstilte den somaliske statsborgeren som en «lokal ung mann», fra «Nord-Gudbrandsdal». Foto: Andre Lorentsen / NTB

– Nøye planlagt og forberedt gjengjeldelseshandling

Det er skjerpende at «ildspåsettelsen på Dombås kirke var nøye planlagt og forberedt og ble utført som en gjengjeldelseshandling», skriver retten. Det var også forsøket på ildspåsettelse:

Det er på det rene at forsøkshandlingen på Sel kirke var nøye forberedt og planlagt av tiltalte, ved innkjøp av tennvæske og befaring av Sel kirke før handlingen fant sted. Alt var gjort klart. Ni tennvæskeflasker var tømt inn i kirka, en bukse var dynket, og det som gjensto var å tenne på. Dette ville tiltalte ha gjennomført hvis han ikke hadde blitt forstyrret av en saktekjørende forbipasserende bil og at innbruddsalarmen gikk. Det var således bare tilfeldigheter at han ikke tente på kirka. Videre kommer i skjerpende retning at forsøkshandlingen er identisk med det fullbyrdede skadeverket på Dombås kirke slik at tiltaltes faste forsett og skadehensikt kommer klart til syne.

Sel kirke er en trekirke fra 1742. Den hadde vært overtent og umulig å redde etter svært kort tid. Tidligere brannsjef Jan Tore Karlsen, oppnevnt brannsakkyndig for retten, uttalte at «dersom det hadde oppstått brann, ville kirka, selv med en responstid på 15 minutter, ha blitt totalskadet.»

Retten tar utgangspunkt i en fengselsstraff på «i overkant av fem år». Tiltaltes erkjennelse gir «en større strafferabatt», skriver retten.

Det samme skal, men i mye mindre grad, tiltaltes forhistorie. Retten finner etter en helhetsvurdering at straffen passende kan settes til fire år og to måneder.

Etter fratrekk for formildende omstendigheter.

Fordi «det har vært utfordrende å venne seg til et dagligliv i Norge».

Fordi «kulturen var så fremmed for ham».

Det er fremmedgjørende å lese slikt nonsens i en dom fra en norsk rett.

Det er et slag i ansiktet på landet og folket som tok imot ham.

 

Les også