En kinesisk tjenestemann pynter med flagg før handelssamtaler mellom EU og Kina i Beijing i 2013. Sju år senere er det klart for en frihandelsavtale mellom de to partene. Foto: Ng Han Guan / AP / NTB.

Det kanskje største problemet med dagens politiske ledere i Vesten er at de bare unntaksvis leder på noen som helst fornuftig måte. I stedet lar de seg lede, hva enten det er av teknologi, næringsliv, banker, overnasjonale organisasjoner eller fiender av den vestlige sivilisasjonen.

Truslene mot friheten kommer fra mange hold, det være seg tendensene islam, Kina eller tendensene til globalt teknokrati med næringslivet og finansverdenen på laget. Den politiske klassen undervurderer alle sammen, om dens medlemmer overhodet ser problemstillingen.

En nordmann som ikke undervurderer trusselen fra Kina, er forfatter og mangeårig NRK-journalist Torbjørn Færøvik, som kjenner landet bedre enn de fleste. Etter at næringsminister Iselin Nybø kunngjorde at en frihandelsavtale mellom Kina og Norge er innen rekkevidde i løpet av måneder snarere enn år, advarte han i Dagbladet den 5. desember mot konsekvensene av økt økonomisk samkvem med det han med rette kaller «verdens største og farligste diktatur».

Jo større økonomisk samkvem, desto bedre muligheter har Kina til å utnytte og herse med Norge, forklarer Færøvik. Alle informerte personer skjønner at det er høyst sannsynlige utsikter, og erfaringene gir en pekepinn. Kina får en fot innenfor ved å underby konkurrerende leverandører, og idet de får fatt i lillefingeren, vil de ha hele armen:

Da vår egen regjering sa ja til å bygge Hålogalandsbrua ved Narvik, gikk et kinesisk selskap, Sichuan Road and Bridge Group, av med seieren. Selskapets anbud var betydelig lavere enn konkurrentenes.

Det hører med til historien at oppdraget endte med store budsjettoverskridelser. – Dette er ikke morsomt, det begynner å slite på alle som er involvert, sukket prosjektleder Hans Jack Arntzen i Statens vegvesen i 2018.

Samme år vant kineserne sitt andre store bruprosjekt i Norge, Beitstadsundet bru i Trøndelag. Da fylkespolitikerne ville vrake anbudet, slo fiskeriminister Per Sandberg i bordet og sa at et nei til Kina kunne føre til sanksjoner mot norsk lakseeksport.

Alarmklokkene må ha kimet kraftig hos NHO, for den 16. desember rykker organisasjonens internasjonale direktør Tore Myhre ut i Dagbladet, der han sjokkerende lettvint avfeier Færøviks advarsler:

Frykten bør være ubegrunnet. Ifølge SSB eksporterte vi i 2019 fastlandsvarer for 25 mrd. kr, dvs. fem prosent av vår totale fastlandseksport. Av dette utgjorde sjømat ca. 5 mrd. Vi solgte laks for 1,6 mrd., like mye som til Finland.

Dette er jo bare en lillefinger, skal man tro Myhre, som regner med at forholder til Kina vil bli preget av fair play:

En frihandelsavtale skaper felles kjøreregler for handelen og skaper forutsigbarhet for bedriftene.

En avtale vil også inneholde tvisteløsningsmekanismer og komiteer som representerer nyttige møteplasser for myndighetene.

At Kina som totalt dominerende part har ris bak speilet, ser ikke ut til å streife Myhre, som i stedet henfaller til å fortelle politiske eventyr:

Kanskje nettopp fordi det er så annerledes, er det viktig å utvikle flest mulig arenaer for samarbeid og dialog. Slik opparbeider vi tillit og forståelse som gjør det mulig å ta opp saker der vi er uenige, det være seg statlige subsidier, markedsadgang eller menneskerettigheter.

At Norge har underskrevet en pakt med Kina hvor vårt land forplikter seg til ikke å gjøre noe som er i strid med Kinas kjerneinteresser, ser han behendig bort fra.

Færøvik er en tålmodig pedagog. I Dagbladet søndag prøver han å mate Myhre med teskje. «Ved å veve vår økonomi inn i den kinesiske, risikerer vi – over tid – å miste noe av vårt politiske handlingsrom», forklarer han.

Færøvik viser til en erfaring fra vårt nærmeste naboland:

Da svenskene var så frekke å kritisere Kina for å kidnappe en svensk statsborger på ferie i Thailand, svarte den kinesiske ambassadøren i Stockholm:

«Sverige er som en lettvektsbokser som forsøker å provosere fram en kamp med en tungvektsbokser. Tungvektsbokseren vil ut fra vennlighet og god vilje oppfordre lettvektsbokseren til å ta vare på seg selv. Men lettvektsbokseren lytter ikke til rådet. I stedet insisterer han på å bryte seg inn i tungvektsbokserens hjem. Hvilket valg har da tungvektsbokseren?»

Dette er Kinas tankesett i et nøtteskall. Derfor er det så viktig å begrense vår eksponering overfor diktaturet.

Færøvik konkluderer med at Myhre er naiv. Men kanskje synes ikke NHO-direktøren at det er så nøye med den hersens friheten.

Saken er imidlertid at Norge har oppgitt friheten allerede. Regjeringen Solberg gjør stort sett som Angela Merkels EU gjør.

Nylig ble det kjent at EU og Kina ligger an til å komme til snarlig enighet om en frihandelsavtale, kanskje allerede ved nyttår. Dermed vil Norge følge etter nærmest ved ryggmargsrefleks.

Ikke alle synes en frihandelsavtale mellom EU og Kina er noen god idé heller. En av dem er Die Welts økonomiredaktør Olaf Gersemann. Europa premierer Kina til tross for at Kina gjør narr av Vesten, og det sender helt feil signal i alle retninger, skriver han i en kronikk lørdag.

Gersemann minner om at Kina i år bidro til å forverre pandemien, og herset med Australia som bad om granskning av landets håndtering av den. Dertil kommer at Beijing-regimet avviklet friheten i Hongkong og truer med å gjøre det samme i Taiwan, etter at det var blitt kjent hvordan det driver massiv undertrykkelse og internering av uigurer.

Skal et slikt regime belønnes med en frihandelsavtale? Hvem vil i så fall lytte til europeiske ledere som kritiserer menneskerettsbrudd andre steder i verden?

Kina anser ikke samhandel som en sjanse til vinn/vinn, forklarer Gersemann. Kina er en utfordrer til Vesten, og vil sikre seg mesteparten av gevinsten selv – og bruke den politisk.

Det er knapt til å tro at Kina har så lett spill med å vikle Europa inn i sitt nett, når enhver kan se hvordan Kina har oppført seg mot Australia, eller for den del i Afrika.

For Kina er ville det være en strategisk triumf hvis Beijing-regimet lykkes i å skaffe seg en frihandelsavtale med EU før Europa vet hva slags Kina-politikk USA vil føre i tiden fremover.

Færøvik er også inne på temaet. Han setter sine forhåpninger til at Biden vil revitalisere samarbeidet mellom USA og Europa. Det er kanskje litt vel optimistisk, men uansett hva USA gjør med forholdet til Kina, vil Beijing dra fordel av frihandelsavtalen med Europa.

For enten vil USA fortsette å frakoble seg strategisk fra Kina, og i så fall vil tettere samkvem mellom Kina og Europa bringe USA og Europa lenger fra hverandre.

Eller så vil USA etterstrebe tettere forbindelser til Kina enn Trump la opp til, og så vil Kina ha lyktes i å styrke de økonomiske båndene til hele Vesten.

Uansett utfall ser vi at det er hele Vesten som risikerer å vikles inn i Kinas nett, selv om det eneste fornuftige ville være at USA og Europa samarbeidet tettere, for i stedet å ekskludere Kina fra det gode selskap.

USAs etterretningssjef John Ratcliffe la ikke fingrene i mellom da han i en kronikk i Wall Street Journal den 3. desember utropte Kina til den største sikkerhetstrusselen mot USA.

[T]he People’s Republic of China poses the greatest threat to America today, and the greatest threat to democracy and freedom world-wide since World War II.

The intelligence is clear: Beijing intends to dominate the U.S. and the rest of the planet economically, militarily and technologically. Many of China’s major public initiatives and prominent companies offer only a layer of camouflage to the activities of the Chinese Communist Party.

Kina fører i praksis krig mot Vesten, med alle andre midler enn de rent militære. Det ville være på høy tid om folk i Vesten også fikk øynene opp for det.