Tavle

Leif Ørnelund (1914–1992): Hjemme hos teologen Ole Hallesby, juni 1949.
Sølvgelatinkopi i Oslo Museum.

Professor dr. theol. Ole Kristian Hallesby (1879-1961) er i våre dager – om i det hele tatt – kjent for sin rolle i Helvetesdebatten i januar/februar 1953. Men elleve år tidligere – i november 1942 – sto han fram som en av de mest markerte norske motstandere av den nazistiske jødeforfølgelsen. Det førte til at han ble arrestert, satt på Grini i mai 1943, og satt der helt til frigjøringen i mai 1945.

Om bakgrunnen for dette brevet, skrevet 10. november 1942, få dager før deportasjonene den 26. november samme år, kan man lese her.

Til ministerpresident Quisling,
Oslo.

Ministerpresidentens lov, kunngjort 27. oktbr. d. å. om inndraging av jødenes formuer, har vakt en veldig sorg i vårt folk. Og verre ble det da man fikk vite at alle jødiske menn over 15 år skulle arresteres.

Når vi nå vender oss til Ministerpresidenten så er det ikke for å forsvare hva jøder må ha syndet. Har de forbrutt seg, så skal de forhøres, dømmes og straffes etter norsk lov som alle andre borgere. Men de som ikke har forbrutt seg, skal nyte godt av vårt lands rettsbeskyttelse.

Jødene har i 91 år hatt lovlig rett til å bosette seg og ernære seg i vårt land. Men nå fratar man dem uten varsel deres formuer, og etterpå arresterer man mennene, så disse hindres i å ernære sine eiendomsløse hustruer og barn. Dette strider ikke bare mot det kristelige bud om nestekjærlighet, men mot de enkleste rettskrav. Disse jøder er jo ikke anklaget for noen forgåelse mot landets lover, ennå mindre ved rettergang overtydet derom. Og dog straffes de så hårdhendt som de ferreste forbrytere straffes.

Denne myndighetenes underkjennelse av jødenes menneskeverd er stikk i strid med Guds ord, som fra perm til perm forkynner at alle folkeslag er av ett blod, se særlig Ap. gj. 17,26. Ja, det er få punkter hvor Guds ord taler tydeligere enn her. «Gud gjør ikke forskjell på folk», Rom. 2,11. «Her er ikke jøde eller greker», Gal. 3, 28. «Det er ingen forskjell», Rom. 3, 22. Og framfor alle ting: Da Gud ved inkarnasjonen ble menneske, lot han seg føde i et jødisk hjem av en jødisk mor.

Altså ifølge Guds ord har alle mennesker prinsipielt samme menneskeverd, og dermed samme menneskerett. Og dette grunnsyn er våre statsmyndigheter ved lov forpliktet til å respektere. Ti Grunnlovens § 2 sier at Den Evangelisk-Lutherske religion forblir statens religion. Og det vil si at staten ikke kan gi noen lov eller forordning som er i strid med kristen tro og kirkens bekjennelse.

Når vi nå vender oss til myndighetene i denne sak, så er det ut fra vår dypeste samvittighetsnød. Vi ville ved å tie til denne legaliserte urett mot jødene bli ansvarlige for og medskyldige i denne urett. Skal vi være tro mot Guds ord og kirkens bekjennelse, så må vi tale.

Vår bekjennelse uttaler om den verdslige myndighet at den intet har med sjelene å gjøre, men at den skal «verge legemene og de legemlige ting mot åpenbar urett og holde menneskene i tømme for å opprettholde borglig rettferd og fred Augustana art. 28. Og dette stemmer med Guds ord, som sier at øvrigheten er av Gud og av ham satt «til redsel ikke for den gode gjerning, men for den onde». Rom. 13, 3.

Dersom den verdslige myndighet vil bli til redsel for den gode gjerning, det vil si for den som ikke forgår seg mot landets lover, da er det kirkens gudgivne plikt som statens samvittighet å påtale dette.

Kirken har nemlig Guds kall og fullmakt til å forkynne Guds lov og Guds evangelium. Derfor kan den ikke tie når Guds bud tredes under føtter. Og nå er det en av kristendommens grunnverdier som er krenket: De Guds bud som er grunnleggende for alt samfunnsliv, nemlig rett og rettferdighet.

Og her kan man ikke avvise kirken med at den blander seg i politikk. Apostlene talte frimodig til sin øvrighet og sa: «Man skal adlyde Gud mer enn mennesker», Ap. gj. 5,29. Og Luther sier: «Kirken blander seg ikke i verdslige ting når den formaner øvrigheten til å være lydig mot den øverste øvrighet, som er Gud.»

I kraft av dette vårt kall formaner vi derfor den verdslige myndighet og sier i Jesu Kristi navn: «Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land.»

På samme tid formaner vi i forkynnelsen vårt folk til å avholde seg fra urett, vold og hat. Den som lever i hat og egger fram det onde, nedkaller Guds dom over seg.

Ministerpresidenten har ved flere leiligheter framhevet at NS ifølge sitt program vil verne om kristendommens grunnverdier. Nå er en kristen grunnverdi i fare. Skal den vernes, må den vernes straks.

Vi har nevnt det før, men understreker det nå til sist: Denne vår henvendelse har intet med politikk å gjøre. Vi fastholder overfor den verdslige myndighet den lydighet i alle timelige ting som Guds ord krever.

Oslo, 10. novbr. 1942.

O. Hallesby. Ludvig Hope. Henrik Hille. J. Maroni. G. Skagestad. Wollert Krohn-Hansen. Andr. Fleischer.

Universitetets teol. fakultet og prakt. teol. seminar:
Sigmund Mowinckel. Oluf Kolsrud. Einar Molland. H. Ording. P. Marstrander.

Det teol. Menighetsfakultet og dets prakt. teol. seminar:
Olaf Moe. O. Hallesby. Karl Vold. Andr. Seierstad. Johs. Smemo.

Det norske lutherske Indremisjonsselskap:
Joh. M. Wisløff. Henry Hansen.

Det norske Misjonsselskap:
K. O. Kornelius. E. Amdal.

Santalmisjonen:
H. Grosch. Ernst Hallen

Den norske israelsmisjon:
Chr. Ihlen. O. Duesund.

Den norske Sjømannsmisjon:
N. J. Hansen. V. Vilhelmsen.

Norsk Misjon blant Hjemløse:
L. Koren. Oscar Lyngstad.

Norges kristelige Ungdomsforbund:
Ragnvald Indrebø. H. Sande.

Norges kr. Studenterbevegelse:
Alex. Johnson. Einar Gløersen.

Det blå Kors:
Halvor Midtbø. John Theodor Hovda.

Vestlandske Indremisjonsforbund:
Nils Lavik. G. Ballestad.

Norsk-luthersk Kinamisjonsforbund:
Olav Risan. Thormod Vågen.

Den kristne Buddhistmisjon:
H. Ording. Jacob B. Natvig.

Norges Finemisjonsselskap:
Sigurd Berg. Sigurd Heiervang.

Den indre Sjømannsmisjon:
Oscar Wilhelmsen. O. Dahl Goli.

Norsk Søndagsskoleforbund:
H. E. Riddervold. Sv. Seim.

Norges kristelige Student- og Gymnasiastlag:
Hans Høeg. H. Høivik.

Norges kirkelige Landslag:
Karl Vold. Th. Fagereng.

Den kristelige Legeforening:
Einar Lundby. John Rø

De norske diakoners Broderforbund:
Th. Eriksen. Brede Svendsen.

Følgende frie kirkesamfunn og organisasjoner i Norge har gitt ovenstående henvendelse sin fulle tilslutning:

Det norske Baptistsamfund:
O. J. Øie. Arnold T. Øhrn.

Det norske Misjonsforbund:
L. K. Jegersberg. Chr. Svendsen.

Norsk Søndagsskoleunion:
Arnold T. Øhrn. Chr. Svendsen.

Metodistkirken:
Alf Kristoffersen. Ths. Thomassen.

Den norske Misjonsallianse:
R. Hjelm-Larsen. I. Iversen.

Frelsesarméen:
J. Myklebust. O. Hovde.