Nasjonalbiblioteket signerer intensjonsavtale om å digitalisere den 25 millioner bilder store fotosamlingen til VG, Aftenposten, NTB og Aktuell. Fra venstre: NTBs sjefredaktør Mads Yngve Storvik, Aftenpostens sjefredaktør Trine Eilertsen, direktør i Nasjonalbiblioteket Aslak Sira Myhre og VGs sjefredaktør Gard Steiro. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Når en konflikt eller en krise oppstår mellom et enkeltmenneske, eventuelt en gruppering, og storsamfunnet, finnes det ulike strategier som kan følges for å klare seg igjennom på best mulig måte. Typisk er fremgangsmåtene en eller annen variant av det overskriften antyder: Man satser på 100 % benektelse av anklagene, plystrer og ser bort, eller man gir seg ende over i håp om en rask og fullstendig tilgivelse, gjerne med påfølgende glemsel av episoden. Eksempler på alt dette finnes i hopetall, eventuelt i ulike kombinasjoner som benektelse først fulgt av en desto mer offentlig angerfull mea culpa-scene der den anklagede gjør sitt ytterste for å vekke medfølelse. Synes de bare synd nok på en stakkar lenge nok, en som har gjort det fineste man kan gjøre i den postmoderne offentligheten, nemlig bekjenne og «være åpen», så er som regel tilgivelse ingen umulighet lenger, i hvert fall dersom synden var av rett slag. Mer enn én gang har jeg sett slike dramaer utspille seg med überkristne TV-pastorer over there. Den fromme eller liksom-fromme har falt for en klassisk, kjødelig fristelse, er blitt oppdaget, nektet kanskje en stund, men til sist får han etter en tåredryppende offentlig bekjennelse tilgivelse av sin ikke sjelden velbetalende menighet. Det finnes mange måter å reise den berømte kjerringa på, især om man er flink til å snakke for seg og har den rette karismatiske utstrålingen.
Både legge-seg-flat-strategien og stenisk benektelse har vært flittig benyttet av offentlige personer rammet av me too-bølgen. Begge tilnærminger kan fungere, men gjør det ikke alltid. Andre forhold enn det man direkte anklages for, bidrar sterkt til utfallet. Noen ganger dør saken hen, kanskje på grunn av at intet inkriminerende, enn si straffbart, forhold finnes, men først og fremst er det offentlighetens oppfatning av personen i søkelyset som avgjør det videre forløpet. Er det i mektige krefters interesse å få has på den anklagede, på grunn av vedkommendes politiske meninger eller kanskje en konkurransesituasjon, så gir man seg ikke før blodhundtennene sitter dypt i offerkjøttet (Trond Giske er et slikt eksempel), mens man andre ganger av tilsynelatende uforklarlige grunner unnlater å rykke teppet vekk under den vaklende (norske mediers særdeles aksepterende holdning til Trine Skei Grandes herostratisk berømte åkereventyr var et godt eksempel på slik nåde-gå-for-rett-holdning). Som tilskuer sitter man igjen med en til visshet grensende mistanke om at kong Salomo og Jørgen Hattemaker også på dette området dømmes ulikt, hvilket neppe overrasker noen.
For å slippe unna med å late som ingenting når alvorlige anklager rettes mot en høyt oppsatt politiker, må helt spesielle forhold gjøre seg gjeldende, alternativt må det foreligge en politisk unntakstilstand som gjør at alle normale journalistiske prinsipper og retningslinjer er satt til side. Jeg tenker helt konkret – nå forlater vi trønderske åkre til fordel for det store utland – på hvordan amerikanske nyhetsorganer, og i deres kjølvann likt-tenkende norske rævadiltere, for få uker siden forholdt seg til en viss presidentkandidat og en viss laptop som var kommet på avveie i USA, altså hvordan «de gode» behandlet Joe Biden og skandalene rundt hans sønn Hunter etter hvert som innholdet i sistnevntes datamaskin ble offentliggjort av New York Post og Fox News. Hva gjaldt saken, hvem snakket og skrev om den, og hvem gjorde det ikke?
Veldig kort hadde det seg slik at Hunter Biden hadde rota bort datamaskinen sin der en rekke inkriminerende opplysninger fantes ikke bare om hans eget finansielle så vel som øvrig-private snusk, men også om fader Joes sugerør inn i internasjonale korrupsjonsaffærer. Den som vil, kan fort søke seg frem til den omfattende dekningen av historien på document.no, mens derimot lite til intet finnes i norske hovedmedier som fulgte den amerikanske MSM-oppskriften: Si ingenting, skriv ingenting, så står vi han av. Strategien ser ut til å ha vært vellykket, men man kan ikke unnlate å spørre: Hvordan er det etisk forsvarlig for den fjerde statsmakt helt å la være å dekke en så åpenbart viktig sak under en valgkamp? Et logisk konsistent svar er mulig bare dersom man justerer spørsmålspremissene noe helt kraftig.
Først må vi gripe en mulig forklarings-tyr ved hornene, nemlig at det hele kan ha vært et lureri fra Trump-leirens side, et usant falskneri som eventuelt ble iscenesatt ved hjelp av fremmede makter (russerne gjorde det, russerne gjorde det!). Slikt kan skje, valgkamp er stygge greier, men noen kraftig og begrunnet benektelse kom aldri. Gamle-Biden selv responderte bare – i forbifarten da en journalist var uhøflig eller faglig anstendig nok til å slenge spørsmålet etter ham – med mot-påstanden «smear!». Ellers holdt man kjeft, helt og fullstendig som omerta-løftet krever det ifølge amerikanske mafia-filmer. Biden-siden tilbakeviste ikke laptop-historien på noen som helst kraftfull måte – kanskje fordi det ikke var mulig; hva vet vel vi lesere i slike situasjoner? –, men tiet den i hjel. Nesten alle medier medvirket til dette. Hvorfor gjorde de som de gjorde?
Fordi aviser, radio- og TV-kanaler i den aktuelle situasjonen fungerte som politiske aktører, ikke som det de skulle ha vært: kritiske granskere av alle sider ved de store elefantenes maktkamp. Kun dersom man har mediene helt og ubetinget med seg, er det nemlig mulig å legge en slik råttenskapsluktende historie død uten en skikkelig granskning – utført av en selv eller andre, det er ikke det viktigste – eventuelt inkluderende offentliggjøring av relevant materiale som del av det sedvanlige «på den ene siden, på den andre siden»-arbeidet. Mediene valgte isteden å late som intet for ikke å skade «sin side» i en pågående, særdeles tilspisset politisk strid, dét er den uomgjengelige konklusjonen. En slik fremgangsmåte har noen konsekvenser for alle, ikke minst for oss vanligvis så blåøyde nordmenn.
Hvis vi skal forholde oss kritisk til den egne politiske virkeligheten, hvis vi altså skal opptre voksent, ikke være som godtroende barn, så må vi nå omsider innse at nyhetsmediene – og nå snakker jeg om de norske, ikke bare dem som finnes i det store, syndige utlandet – helt grunnleggende ikke er til å lite på. Kanskje var de tilnærmet troverdige en gang, iallfall hadde de før i tiden anstendighet til å si klart fra om hvor deres prinsipielle støtte lå fremfor å påstå seg å være balanserte og upartiske, men nå er situasjonen en annen. Og påstanden gjelder ikke bare de en gang allment foraktede ettermiddags- eller tabloid-avisene, men i like stor grad Aftenposten, NRK, TV2 og hele den etterfølgende bøtteballetten. Dels lyver de åpent, disse gentlemen of the press, men enda verre er at de systematisk fortegner virkelighetsbildet de presenterer for Ola Nordmann gjennom sin seleksjon av hvilke nyheter og hendelser de legger vekt på.
Det finnes et strålende engelskspråklig uttrykk jeg ofte vender tilbake til både profesjonelt og ellers, og som uttrykker noe særdeles viktig også om mediesituasjonen vi befinner oss i: absence of evidence is not evidence of absence. I vår allmenne informasjonskontekst kunne det samme sies på følgende måte: At en sak står i avisen, betyr like lite at saken er sann som at fravær av medieoppmerksomhet om noe, betyr at dette «noe» ikke finnes.
Vi hadde en gang et tillitssamfunnhttps://www.document.no/2013/04/19/tillit/ i Norge, men den tid er forbi; at politikere fremdeles innimellom prater om hvor fint og typisk norsk det er at folk og myndigheter stoler på hverandre, betyr ikke at tilliten finnes. Vi kan i viktige sammenhenger ikke lenger gå ut fra at informasjon som tilflyter oss gjennom mer eller mindre offentlig styrte – og finansierte – medier, er korrekt og balansert. Dette er like trist som det er sant, men man kan ikke skyve fra seg ubehagelig erfaringslærdom bare fordi den svir. Norge er intet annerledesland lenger hva offentlig uærlighet angår, om vi noen gang har vært det.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
