Gjesteskribent

Omar Abdel Hamid El-Hussein, terroristen som drepte Finn Nørgaard og Dan Uzan under angrep på Krudttønden og synagogen i København 14. og 15. februar 2015, begraves utenfor København. 600-700 personer møtte opp. Foto: Rasmus Flindt Pedersen / AP / Polfoto / NTB.

Agenda Magasin publiserte nylig en artikkel av journalist og Frankrike-ekspert Vibeke Knoop Rachline med tittelen Hvorfor rammes Frankrike av så mye terror?. Rachline bor i Paris, er svært dyktig og reflektert og sitter på mye kunnskap om terrorisme og islamisme i Vesten. Hun har publisert flere artikler om temaet og er også bokforfatter. Hun er dyktig, og jeg anbefaler å lese henne. Men denne nylige artikkelen hennes imponerer ikke. Den kan oppsummeres med to ord: utenrikspolitikk og kolonitida. Så enkelt.

Denne beskrivelsen av problemet, det at vi alltid drar islamistisk terrorisme inn i sekken vi kaller utenrikspolitikk, er nettopp det som paralyserer oss og gjør at vi aldri kommer til å løse problemene. La oss for eksempel ta for oss den nyligste terrorhandlingen, Samuel Paty, historielæreren som ble halshugd fredag 16. oktober utenfor Paris. Han hadde vist to karikaturtegninger av Muhammed fra Charlie Hebdo i en time om ytringsfrihet.

Absolutt alle politikere og profilerte personer er enige om at dette må fordømmes, at det er uakseptabelt og forkastelig, men alle begår de den samme feilen. Ja, han ble halshugd av en islamist, ja, det er forferdelig, og vi fordømmer det, men innerst inne tenker de alle det samme: Egentlig er det jo vår egen feil, er det ikke?

Vesten er jo en kolonimakt, og vi bomber jo tross alt i Midtøsten. Vesten skapte jo ISIS og Boko Haram og Hamas og Hizbollah og Saddam Hussein og Osama Bin Laden og Israel–Palestina-konflikten og … lista er lang. Veldig lang. Hvordan skal vi noen gang bøte for alt på denne lista? Kan vi det? Nei. Og dette er hvorfor.

Det er nemlig ikke Vestens feil, selv om det er det absolutt enkleste å påstå og det som krever desidert minst av oss. Disse problemene er mye større enn bare terror. For problemet vårt er ikke bare at Abdullakh Anzorov skar hodet av Samuel Paty i Allahs navn, problemet vårt er elevene som angav ham for penger, foreldrene deres som anmeldte ham, kollegene hans som snudde ryggen til, rektoren som kalte ham inn på teppet for å forklare seg, imamen i moskeen som la ut en video med fordømmelse av Paty og et krav om avskjedigelse. Problemet vårt er enormt og har ingen verdens ting med utenrikspolitikk å gjøre!

Her er en smakebit.

Problemet vårt er importert og økende machisme fra arabiske land der unge muslimske menn roper stygge ting etter jenter. Jeg har opplevd det utallige ganger selv når jeg har bodd der: «Kom igjen, da, smil litt, da, ikke vær så alvorlig, snu deg til meg, da, søta», og jeg går fortere og fortere, med hodet bøyd i skam, men også fordi jeg er redd. Han er aldri av fransk opprinnelse, men algerisk eller marokkansk – hver gang, hver eneste gang.

Problemet vårt er muslimske barn som nekter å holde ett minutts stillhet for terrorofre i skolen. Problemet vårt er muslimsk ungdom som harselerer med sine kvinnelige lærere. Problemet vårt er 3-åringer som holder seg for ørene i skolen når det spilles musikk. Problemet vårt er kjønnsdelte basseng, kjønnsdelte innganger. Problemet vårt er alle som går i tog mot islamofobi og som klistrer davidsstjernen på brystet.

Problemet vårt er segregerte samfunn og koranskoler. Problemet vårt er prangende elementer som halal, hijab, jilbab og burka. Problemet vårt er økende kriminalitet mot jøder, økende blind vold. Problemet vårt er masserømning av jøder og kristne ut av den muslimske verden. Problemet vårt er alle dem som ikke er Charlie.

Problemet vårt er enormt, og det heter ureformert islam. Og akkurat nå er den samme islam, den yngste av de abrahamske religionene, i trassalderen fordi den endelig blir utfordret av ærlige, modige, ydmyke og uselviske mennesker. Mennesker som Zineb El Rhazoui, Fatiha Agag-Boudjahlat, Maajid Nawaz, Douglas Murray, Ayan Hirsi Ali, Hege Storhaug og andre reformister. Vi trenger dem sårt, og de står i frontlinjen og risikerer sine liv for en forandring.

At islam i seg selv er problemet, er den vanskeligste forklaringen. Den krever mest av oss intellektuelt, men særlig mye av ærlighet.

Jeg mener bestemt at dette er veien å gå om vi skal ha et håp om å komme noen vei annet enn uendelig masochistisk selvpisking og evige diskusjoner om det britiske imperiet. Forklaringen krever at man må tenke, og folk flest liker ikke å tenke, vi liker enkle løsninger. Men vi må ikke bare tenke, men også tvile, og tvil er kanskje det mest utfordrende her vi sitter i vår sikkerhet og har tilgang til alle fakta med innsatsen i et tastetrykk.

Vi må slutte å frata muslimer ansvaret for hva som skjer. Islam er ikke bare en tro, det er et politisk system som iverksettes alle steder der muslimer er majoriteten av befolkningen. Saudi-Arabia, Pakistan, Nigeria, Iran, Irak, Egypt, Indonesia, Afghanistan, Sudan, Jemen … og lista fortsetter. Dette systemet fører til undertrykkelse av kvinner, analfabetisme, vold, lemlestelse, omskjæring, tildekking, ingen ytrings- eller religionsfrihet, samt dødsstraff for frafall fra religionen. Er dette Vestens feil?

Vesten higer etter å ha definisjonsmakta. Vi er så grådige at vi til og med vil ha den makta der vi fordømmer oss selv på vegne av andre. Det må vi slutte med! Vi er så arrogante og så sikre. Hva med å gi muslimer litt av ansvaret for hva som skjer? Det er deres religion, deres kultur, deres historie og deres språk.

Vi driver en slags supermoderne form for kolonisering for nok en gang å la det handle om oss, Vesten, Frankrike, Storbritannia, USA. Dette er muslimers historie, deres fortelling, og bare de kan bestemme hvor denne historien ender.

Klarer de å spre ordet og sekularisere religionen? Klarer de å ta av seg den prangende hijaben? Klarer de å se at Koranen ikke er et frigjøringsdokument for kvinner? Klarer de å ha et mindre seriøst forhold til religionen sin? Klarer de å se kvinner og menn som likeverdige? Klarer de å forstå hva ytringsfrihet egentlig betyr, hva religionsfrihet egentlig betyr? Klarer de å forsvare inntil døden Charlie Hebdos rett til å trykke karikaturer av Muhammed? Klarer de å se noen brenne Koranen uten å protestere? Klarer de å skille det spirituelle fra det politiske?

Drapet på Samuel Paty vil ikke endre noe som helst. Moskeen der imamen Abdelhakim Sefrioui fordømte læreren, stenges i seks måneder, og et par hundre islamister skal utvises, men hva så? Vi tenner noen lys, skriver noen fine ord om at kjærlighet vil seire over hatet til slutt, og så går vi hjem.

Emmanuel Macron, på sin side, tok den helt ut med en skikkelig Gandalf og postet noen dager senere «Ils ne passeront pas!», «They shall not pass», fullstendig blind for ironien: De er her og har vært her i årevis. Masseinnvandring fra muslimske, underutviklede og underutdannede land i Afrika og Midtøsten gjør at vi nå ligger så langt bakpå at for i det hele tatt å kunne snakke om et lys i enden av  tunellen, må vi nesten først tenne det.

Vi må begynne å innse problemet snart, innse at det også er inni islam problemet ligger, ikke bare utenfor. Det er 1,8 milliarder muslimer i verden, de er ingen minoritet, de har makt, de har en stemme, de kan gjøre noe med dette. Gjør noe, ta ansvar over deres egen tro, deres egen historie, deres egen fremtid, slutt å mobilisere dere i tog mot islamofobi. Ta ansvar for deres egen skyld i alt dette, deres egne feil i deres egen religion! Tenn lampa i tunellen, så vi kan gå mot lyset sammen.

 

Le Maître Chat er pseudonym for en norsk Frankrike-kjenner med høyere utdannelse i fransk og lange Frankrike-opphold bak seg.

 

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!

Les også