David Beasley ble valgt til ny leder av FAU i desember 2018. Han roses opp i skyene av NRK, som nevner at han er Republikaner.  Foto: Gregoria Borgia/AP/Scanpix

Nobelkomiteen vil ikke lenger være kontroversiell. Den velger derfor å gi prisen til internasjonale organisasjoner, gjerne under paraplyen til FN og EU. Prisen blir møtt med et gjesp. Ingen av dem som jobber for disse organisasjonene, risikerer noe. Det er ikke en gang sikkert at de er effektive og er den beste løsningen på problemet. Ofte er de overbyråkratiserte og korrupte. De kaster penger etter problemene. Det er som å tømme dem i et stort hull. Norsk bistand er ett eksempel.

Organiasjonene blir et mål i seg selv. De har ett krav: Mer penger. Det hørte vi også fra leder av Nobekomiteen Berit Reiss-Andersen fredag: WFP trenger mer penger. Ja vel, fra hvem? Fra vestlige land, selvsagt. De andre føler ikke og følger ikke samme humanistiske linje. Hvorfor har ikke dette gått inn?

Se på bidragene til Jemens befolkning:

Saudi står i en spesiell posisjon. Det er deres fly som bomber landet sønder og sammen. Hvor er de styrtrike landene rundt Golfen?

Derfor vil migranter til Vesten, og korrupte land er glad for å hjelpe dem hit. Det gir penger i kassen – og innflytelse.

Følgene av globaliseringen er blitt klare, ikke minst takket være Trump. Likevel inngår våre leder Marrakesh-avtalen, som sørger for en kontrollert strøm av mennesker til Europa. For det er snakk om å regulere strømmen, ikke stanse den. EUs byrdefordeling har samme mål.

All bistand fra den såkalt rike verden til den fattige har denne bakgrunn: Den godhetsindustrien som ikke vil snakke om hvem tar belastningen, møter ikke lenger noen forståelse. Folk er trette av bare å gi.

Reiss-Andersen snakket som en filosof om forholdet mellom trygghet og mat. Det var rene banaliteter hun serverte som ny innsikt.

Selvfølgelig er mat et våpen i krig og vil alltid være det. Kina har nettopp sluppet et dødelig virus løs på verden. Med overlegg. Det er ingen diskusjon om det. Kina stengte ned Wuhan fra resten av Kina, men lot internasjonal luftfart gå.

Men dette vil ikke det humanitær-industrielle komplekset ta inn over seg. De er ikke villig til å konfrontere Kina.

Nobelkomiteen har de senere år blitt en del av dette komplekset, men forstår det ikke.

Reiss-Andersen registrerte interessant nok at multinasjonale organisasjoner nyter synkende tillit. Hun gjør det til en moralsk defekt. Det streifer henne ikke at dette kan ha noe med organisasjonene selv å gjøre. I stedet blir det skumle krefter, les: Trump som får skylden.

Vi må tørre å spørre hvor det blir av dem som blir reddet. Vi må tørre å stille betingelser. Hvis befolkningen i Syria skal få mat, er det ikke for at de skal kunne reise til Europa. Forestillingen om at Vesten har en Sareptas krukke som aldri blir tom, er en løgn, og det humanitær-industrielle kompleks bruker den på vår bekostning.

Derfor har ikke Fredsprisen samme status som før.

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!