Gamle Aker kirke i Oslo. Foto: Mahlum / Wikimedia.

Ordene vi bruker på ting er uunngåelig med på å forme tankene, men ofte er man ikke oppmerksom på hvordan tendensiøs ordbruk former dem politisk. Et oppmerksomt øye kan legge merke til fenomenet i nyhetsbildet flere titalls ganger pr. døgn.

NTB melder tirsdag kveld at det blir «rådyrt» å restaurere norske middelalderkirker i stein. I henhold til en ny utredning er nemlig prislappen «minst to milliarder kroner».

I vår kunngjorde statsminister Erna Solberg at Norge ville gi 13 milliarder kroner til utvikling av en koronavaksine. Men i NTBs dekning var det ingenting som etterlot inntrykk av at dette var dyrt.

Det er varierende hvor løst offentlige penger sitter. Aller løsest sitter de når de måkes ut av landet.

Og aller lengst sitter de inne hvis det handler om kristenarven eller eldre mennesker i Norge. Da formidler tidsånden at det er sure penger som man helst ville ha sluppet å bruke på den måten.

Denne forakten for ens eget hjem omtalte den nå avdøde engelske filosofen Roger Scruton med ordet oikofobi. Fenomenet er så utbredt at ordet trenger en plass i vokabularet.

Norge forandrer seg raskt i takt med innvandringen. Kjøp Halvor Foslis bok her!