Gjesteskribent

En vitenskapsmann i arbeid med å forske på en vaksine mot det nye koronaviruset ved Arcturus Therapeutics i San Diego, California, den 17. mars 2020. Foto: Bing Guan / Reuters / NTB scanpix.

Pandemien covid-19 har ført til en massiv forskningsinnsats som knapt har sett sin like i historien. Slik forskning er grunnlaget for utvikling av diagnostiske metoder og vaksiner.

Og medisinske og vitenskapelige tidsskrift publiserer artikler mer og raskere enn noen gang. Men hvordan er dette mulig når vi vet at medisinske og vitenskapelige artikler skal fagfellevurderes, og at dette tar lang tid?

Tidsskriftet Den norske legeforening tar for seg dette spørsmålet i et juni-nummer av bladet:

Før en artikkel kommer på trykk har den vært gjenstand for kritisk vurdering i flere omganger – både av redaksjonen i det aktuelle tidsskriftet, og av fagvurderere, som er eksperter på det artikkelen handler om.

Det er ikke uvanlig at en artikkel må gjennom flere runder med endringer før den vurderes som solid nok til å publiseres. Prosessen kan gjerne ta flere uker, for ikke å si måneder. Men denne våren har store artikler blitt fagfellevurdert, revidert og publisert på under en uke. Hvordan er det mulig?

Sjefredaktør Are Brean forteller at de måtte tenke nytt: – Vi begynte med daglige covid-19-møter slik at alle relevante manus kunne bli vurdert så fort som mulig. Så gjorde vi avtaler med enkelte fagvurderere om å jobbe hurtigere enn vanlig.

Det viste seg snart at også andre tidsskrift gjorde det samme.

Men dette gikk ikke like bra alltid hos alle. Det anerkjente tidsskriftet The Lancet måtte i juni trekke tilbake en artikkel som brukte data fra det lille selskapet Surgisphere. Dataene var ikke til å stole på, og i dette tilfellet var det også tvilsomt om det hadde vært fagfellevurderere inne i bildet. De falske dataene som The Lancet brukte, foregir å ha funnet at malariamedisinen hydroksyklorokin kan øke dødeligheten ved covid-19. Dette blir altså ikke underbygget av data som er til å stole på.

Det samme skjedde med det prestisjetunge tidsskriftet New England Journal of Medicine (NEJM). Tidsskriftet er det mest siterte vitenskapelige tidsskriftet i verden uansett fag, foran The Lancet, Nature og Science. Mindre enn en time etter The Lancets tilbaketrekking, trakk de tilbake en artikkel om hvilke faktorer som øker risikoen for å dø av covid-19, blant annet fedme, diabetes og høyt blodtrykk.

Disse to tilbaketrekkingene viser at hastverk er lastverk. Steinar Madsen, fagmedisinsk direktør i Statens legemiddelverk, sier til Dagens Medisin:

Kvalitetskontrollen ser ut til å være for dårlig. Og på toppen av det er det risiko for rent forskningsjuks.

Grunnen er, sier han, at man kappes om å være først ute med nye forskningsresultater, nå spesielt om covid-19.

Dette blir det oppvask av. Det må det jo bli. Og når du leser artiklene i ettertid er det jo helt utrolig. Det virker umulig å samle så mye data på så kort tid. Det burde nok ha ringt noen bjeller. Men det er lett for oss å si i ettertid, sier Brean.

 

Denne raske publiseringen har altså sin pris. Som vist her, kan kvalitetssikringen bli for dårlig. I tillegg må redaksjoner og fagvurderere arbeide bokstavelig talt dag og natt for å kvalitetssikre og klargjøre innholdet. Og når anerkjente, vitenskapelige tidsskrifter må trekke artikler tilbake, mister de noe av troverdigheten, og de som skal bruke dataene diagnostiserer og gir råd på feil grunnlag.

Men det motsatte kan også skje. Etter først å ha gjennomgått grundig farene ved for rask publisering, skriver professor Audun Helge Nerland ved universitetet i Bergen i en kronikk i Forskersonen, forskning no, dette:

En av de største feilene som ble gjort i starten av covid-19-pandemien, var at helsemyndigheter antok at bare personer som hadde kliniske symptomer kunne smitte viruset til andre. Derfor gikk sykdommen under radaren fordi det ble antatt at personer uten feber ikke var smittefarlige.

Argumentet fra styresmakter var at det ikke forelå forskning som viste at smitten kunne skje før utbrudd av symptomer. Men hele sannheten var at dette i liten grad var undersøkt, selv om en kinesisk forskergruppe tidlig hadde publisert at viruset også ble utskilt av personer før symptomer viste seg.

Her burde man vært på den sikre siden og antatt at folk uten symptomer kunne smitte, og at det ikke var nok at man var feberfri. I stedet for å vente på forskningsresultater, må man bruke sunn fornuft og sikkerhetsmarginer når det haster. – I dag vet vi at man kan smitte andre før symptomer viser seg.

 

Kjøp «Klanen» her!

Les også