Sakset/Fra hofta

Året er 1999: Utenriksministeren heter Knut Vollebæk, og Norges OSSE-ambassadør er Kai Eide. Nå sitter begge i styret i NOAS. Foto: Rune Petter Ness / Scanpix.

Tidligere utenriksminister og USA-ambassadør Knut Vollebæk (KrF) er valgt inn i styret i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS), opplyser NTB.

Den tidligere toppdiplomaten serverer den sedvanlige svadaen som seg hør og bør ved innsettelsen i et verv:

− Jeg har lenge vært imponert over det arbeidet Noas gjør for flyktninger og asylsøkere i Norge, og jeg ser fram til å bli en del av styret i organisasjonen, sier han.

Med Vollebæks inntreden får NOAS-styret enda en gammel ringrev fra utenrikstjenesten med i sine rekker. Fra før av er styreleder Kai Eide, tidligere fredsmegler, FN-spesialutsending, byråsjef i UD samt ambassadør til OSSE, NATO og Sverige.

Eide er henrykt over det nye styremedlemmet:

– Jeg kjenner ham som en svært dyktig diplomat og en god utenriksminister i en krevende tid. Hans engasjement og brede erfaring vil komplettere kompetansen i Noas’ styre, sier han.

Hva slags engasjement, erfaring og kompetanse er det Eide er så begeistret for?

Det er lett å tenke seg at de to avdankede diplomatene besitter et formidabelt kontaktnett i og rundt Norges utenrikstjeneste, som vil kunne sørge for en forholdsvis sømløs, eller «kompetent», overgang mellom utenrikspolitikken og asyllobbyen.

For godhetsindustrien er dette åpenbart en fantastisk form for resirkulering, særlig hvis de to herrenes hjerte, eller «engasjement», alltid, eller i alle fall «lenge», har vært på asyllobbyens side.

Dessverre er det sånn at asyllobbyen tjener interesser som står i strid med landets. Og når to såpass fremtredende skikkelser i den har hatt som oppgave å skjøtte Norges interesser, tar man seg jo i å lure på om det egentlig var det de holdt på med.

Utenrikstjenesten fremstår i det hele tatt som et av Norges aller største demokratiske problemer. Den opererer stort sett bak et røykslør av diskresjon, der regjeringen kan inngå avtaler på Norges vegne som det kan være litt tilfeldig om offentligheten oppdager, som FNs migrasjonspakt.

Det er veldig rart at det ikke er mer kritisk søkelys på utenrikstjenesten, også fordi det er kjent at UD har et av landets aller verste arbeidsmiljøer. Det kjennes liksom ikke så betryggende hvis Norges interesser i utlandet ivaretas av noe som gir assosiasjoner til mafia.

 

Forhåndsbestill «Islamismen i Sverige» her!