Linda Hofstad Helleland. Foto: Thor Brødreskift / Nordiske Mediedager. Creative Commons Attribution-Share Alike 2.0 Generic license.

Replikkutvekslingen mellom Erna Solberg og Linda Hofstad Helleland om hva som skal være Høyres politikk i avveiningen mellom arbeidsplasser og mer eller mindre reelle miljøhensyn, fortsatte torsdag med et debattinnlegg fra Helleland i Aftenposten.

Det var tirsdag at Helleland, som leder komiteen for utarbeidelse av Høyres neste stortingsprogram, hadde sagt noe i retning av at miljøhensyn i noen grad er en luksus som av og til må vike for behovet for å skape arbeidsplasser etter koronakrisen, som har gitt en voldsom økning i antallet arbeidsledige.

Onsdag svarte Høyre-leder Solberg at miljøhensyn ikke er luksus, men snarere noe som skal ligge til grunn for den økonomiske veksten fremover.

Torsdag skriver Helleland at det ikke er noen «motsetning mellom en god klimapolitikk og å skape arbeidsplasser», og klager samtidig sin nød over at «unyanserte spissformuleringer» medvirket til at hun ble tolket «i verste mening».

Den verste tolkningen som kan tenkes i Høyres maktapparat, er at det hefter tvil a) om partiet står samlet bak en krystallklar politikk i dilemmaene som måtte oppstå mellom arbeidsplasser og «miljøhensyn», og b) om denne politikken særlig godt gjennomtenkt.

Helleland prøver å rydde begge deler av veien, på det første punktet ved å hevde at det er enighet om de store linjene, men at det kan oppstå en «ren prioriteringsdebatt» når hensyn skal veies opp mot hverandre. Vi skal åpenbart tro at denne debatten ikke er noe tegn på strategisk uenighet.

Derfor velger hun også å belyse en problemstilling der Høyre står samlet mot det rødgrønne koko-venstre:

For eksempel: Er dette tiden for å gjøre som noen partier vil, kraftig å begrense oppdrettsnæringen og deres mulighet til å vokse og ansette flere? Skal vi – i tiden med den største arbeidsledigheten siden krigen – diskutere hvorvidt staten skal bygge ned landets største næring, olje- og gassnæringen, som direkte og indirekte sysselsetter om lag 300.000 mennesker? Jeg mener nei.

Avledningsmanøveren er dyktig gjort. Men det andre punktet er det verre med: Fortellingen som gjelder i Høyre, er nemlig begrunnelsen for at oljenæringen ikke må avvikles raskt: Den kan sette oss bedre i stand til å gjennomføre «det grønne skiftet», og dette siste er det strengt forbudt å sette spørsmålstegn ved.

Høyres løsning på rebusen er omtrent som følger: Den forurensende pappa pengemaskin, men som forurenser mindre enn andre pappaer verden rundt, trenger bare å subsidiere det grønne barnet litt til, så vil det snart bli i stand til å fly vekk fra redet for egen, gullende rene maskin. Utslippene skal hjelpe oss å bli utslippsfrie og rike samtidig. Vi må bare knuse noen egg underveis for å lage den grønne omeletten, som med kobberutvinningen i Repparfjorden. Og måtte forresten hele verden bli som oss, ikke minst Kina.

Det er ingen mennesker med teknisk innsikt som tror på denne grundig gjendrevne fantasifortellingen, men den ser likevel ut til å ha blitt en slags obligatorisk trosbekjennelse i det største regjeringspartiet – en mye viktigere sådan enn å tro på Gud i den ikke lenger særlig kristne organisasjonen ved navn Den norske kirke. En spesielt tøvete representant for trossamfunnet er Hellelands forgjenger i digitaliseringsministerstolen, Nicolai Astrup.

Om man skulle ha kommet i skade for å tro at Helleland var blitt kjetter, fremfører hun for sikkerhets skyld Høyres trosbekjennelse:

Det er ingen motsetning mellom å skape arbeidsplasser og føre en god klimapolitikk. Allerede før krisen var mange næringer og bedrifter godt i gang med det grønne skiftet. Enova har fått rekordbevilgninger, og Nysnø er etablert for å sikre investeringer og kapital til nye, grønne næringseventyr.

Med ordet «eventyr» ønsker Helleland formodentlig å si at dette er noe storslagent, men det risikerer snarere å bli oppfattet som en overnaturlig historie.

Uansett beviser hun at de «grønne jobbene» er avhengig av subsidiering og statlig eierskap. Enova får «rekordbevilgninger», og Nysnø er som kjent heleid av staten. Dette er åpenbart ikke et terreng for private bedrifter som leverer noe markedet etterspør.

Da kan vi trekke den konklusjon at det i øyeblikket ikke er mulig å skape «grønne jobber» i form av lønnsomme arbeidsplasser som ikke er avhengig av subsidier og statlig eierskap. Men det er mulig å basere «grønne jobber» på å tappe penger fra staten. Er det her det passer med applaus?

Samtidig inviteres vi til å tro at bare staten får subsidiert lenge nok, så vil de «grønne jobbene» bli lønnsomme. Det er aldri blitt antydet omtrent når dette skal skje, men det er helt sikkert lenge etter at dagens maktelite har forlatt politikken. Kanskje i 2050? Luftslott virker som massive betongkonstruksjoner i sammenligning.

I mellomtiden blir markedsprinsippene kraftig fordreid av de «grønne» føringene fra staten. For faktum er at dagens maktelite er innstilt på å svi av kjempebeløp på troen sin. Og når staten står klar til å punge ut, er det mange som har lyst til å bli med på en fest hvor gratisdrinkene står i kø for gjestene som er rede til å rose vertenes klokskap opp i skyene.

Dessverre er dagens politiske elite å sammenligne med bortskjemte, udugelige og sløsete drittunger som har arvet altfor mye penger etter foreldre som riktignok klarte å tjene dem inn uten å drikke dem opp, men som ikke var i stand til å oppdra barna.

Spørsmålet er hvor mye av det sunne næringsvettet som fremdeles er å finne i Høyre. Det er tross alt endel mennesker som ennå ikke har vendt partiet ryggen, som kjenner noen som driver reell næringsvirksomhet, eller i det minste har hørt litt om hvordan denslags fungerer. Høyres fylkesledere i Nord-Norge har da også tatt Hellelands uttalelser i forsvar: Nå må fokus være på verdiskaping og sysselsetting, sier Høyres leder i Troms og Finnmark, Geir Inge Sivertsen, til Aftenposten.

I den grad Helleland representerer fragmenter av slikt vett, kan det se ut til at Erna har fått henne tilbake i folden, for torsdag kan man ikke engang høre Helleland hviske eppur si muove. Det eneste som er av jern i statsministeren, er jo det som brukes til å holde orden i egne rekker.

Men hvis uenigheten stikker dypt i partiet, og det burde den gjøre hvis det fremdeles er mulig å tenke fritt og rasjonelt der uten å bli frosset ut, kan statsministeren vanskelig undertrykke den til evig tid. Hvor mye skade skal den grønne ortodoksien rekke å gjøre?

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!