Sakset/Fra hofta

Parisavtalen om reduksjon i utslipp av klimagasser, som ble vedtatt under klimatoppmøtet i den franske hovedstaden i 2015, er fra tid til annen blitt kritisert fordi den ikke binder de enkelte landene juridisk, fordi det ikke får noen konsekvenser å bryte den, og fordi kravene som verdens land legger på seg selv, er så vilt forskjellige.

Klimaavtalene har i praksis vært noen slags besvergelser eller festtaler som de færreste av verdens stater har hatt til hensikt å etterleve, i alle fall ikke hvis det er ensbetydende med en rasering av egen økonomi.

I noen europeiske land, vårt eget dessverre inkludert, er Parisavtalen imidlertid blitt tatt på blodig alvor. I Norge planlegges derfor drastiske, ukomfortable og fremfor alt grisedyre tiltak med sikte på å senke CO2-utslipp som i global betydning er neglisjerbare, mens mesteparten av verden bokstavelig talt spar på mer køl.

Finansminister Jan Tore Sanner (H), klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) og barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) informerer om Norges forsterkede klimamål for 2030 i Oslo den 7. februar 2020. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix.

Virkelighetsfjerne norske politikere ser ikke problemet, og mindre virkelighetsfjerne aktører i det norske næringslivet som er avhengig av politikeres gunst, later som om de ikke ser det. Denne tingenes tilstand er en kontinuerlig skandale, men den problematiseres sjelden i de ekstremt virkelighetsfjerne mediene som kongeriket i hovedsak er belemret med.

Det er derfor en aldri så liten befrielse når Aftenposten offentliggjør en kronikk over temaet av Kjell Erik Eilertsen. Den tidligere journalisten i Finansavisen har en Facebook-vegg som en tid har vært en rik kilde til fornuftige betraktninger om klimapolitikk, men det hører jo til unntakene at fornuften finner veien til landets største avis.

«Norge bør trekke seg fra Parisavtalen», lyder anbefalingen i overskriften til Eilertsens tekst, og han bruker en metafor selv Aftenposten skjønner for å illustrere den rådende dumskapen:

Skal man gjøre rent, har det lite for seg å legge hovedrengjøringen til det reneste rommet. På samme vis er det meningsløst at Norge går foran med de mest ambisiøse utslippskuttene.

Finansfolk er snart de eneste som bryr seg om målbare fakta. Den tidligere finansjournalisten har orden i sine tall:

I 2018 var 68 prosent av det norske energiforbruket utslippsfritt.

Verdens energiforbruk derimot er 85 prosent fossilbasert.

Det betyr i praksis at de som tar til orde for å slutte med fossil energi, også går inn for å stenge ned verdensøkonomien, for det lar seg ikke gjøre å produsere livsnødvendige varer eller tjenester uten energi. Det at kull, olje og gass ikke lar seg erstatte, og at det ville resultere i global massedød ikke å bruke disse energikildene, ser ikke ut til å interessere de klimafrelste.

Det er syndsbekjennelsen og anstrengelsene med sikte på bot og bedring som teller i denne sekten, som nå er statsreligion i Norge. Eilertsens tall illustrerer fenomenet:

De folkerike asiatiske landene Kina, India, Indonesia, Pakistan, Bangladesh og Japan har et energiforbruk som er 85 prosent til 99 prosent fossilbasert.

Total ligger Asia på 88 prosent, mens Afrika og Midtøsten ligger på 99 prosent.

Norges energiforbruk er kun 32 prosent fossilbasert. Likevel har regjeringen nylig forpliktet Norge til enda strengere utslippsmål, halvering innen 2030.

Det er ingen tvil om at man må være uopplyst, klin hakke sprø eller begge deler for å påta seg en slik forpliktelse – med mindre man har en eller annen form for pistol mot nakken fra noen av de førstnevnte.

Velkommen til norsk politikk anno 2020.

For å nå de norske målene om utslippsreduksjon ved å forandre energimiksen, behøves ti anlegg på samme størrelse som Fosen Vind, skriver Eilertsen. Prislappen er 110 milliarder kroner.

Problemet er at et slikt tiltak ikke forandrer noenting i global sammenheng:

Hva betyr det at Norge halverer sine utslipp? Omtrent ingenting, ca. en halv promille av verdens utslipp. Om ti år enda mindre.

Kina og India øker sine utslipp årlig, tilsvarende ti ganger Norges totale utslipp.

Landene utenfor OECD kan slippe ut alt de orker frem til 2030 uten å bryte Parisavtalen, skriver Eilertsen.

USA har da også fornuftig nok trukket seg fra avtalen, som ikke bare er dypt irrasjonell, men også konkurransevridende. Siden økonomisk makt også betyr politisk makt, forskyver dette også den geopolitiske maktbalansen i Kinas favør og vår disfavør. Det er klinisk selvskadende å gå med på noe slikt.

Velkommen til europeisk politikk anno 2020.

Parisavtalen er ubrukelig til å halvere verdens CO2-utslipp, konkluderer Eilertsen. Og denne ubrukelige avtalen er sosialt dypt skadelig for Norge.

Artikkelforfatteren appellerer til velgernes vett og forstand:

Det klokeste velgerne bør gjøre før stortingsvalget i 2021, er derfor å kreve at Norge trekker seg fra Parisavtalen og stemme deretter. Det er siste mulighet for å stoppe et massivt og udefinert pengesløseri som har potensial i seg til å rasere velferdsstaten for generasjoner fremover.

I en bedre verden ville ikke Eilertsen ha vært en tidligere journalist, men hatt redaktøransvar i et av landets toneangivende medier.

Arbeidet han og tidligere kollega Ole Asbjørn Ness gjorde med å anskueliggjøre hvor vanvittig dyrt det er med masseinnvandringen til Norge, er lysende i norsk pressehistorie. Nå er begge borte fra pressen.

Velkommen til norsk medievirkelighet anno 2020.

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!